|
Stripping og oppmerksomhet |
|
21. januar 2010 |
|
Innlegg i Dagbladet av Ane Kristine Aadland, 21. januar 2010
Undertegnede kommenterer stripping i Dagbladet Fredag i forbindelse med en hjemmehos-reportasje hos den nye strippeklubben «Dreams» i Bergen. I artikkelen står det at «i stedet for aksjoner som bare trekker oppmerksomhet mot stedet, har Ottar meldt Dreams til politiet for brudd på skjenkeloven». Det stemmer at Kvinnegruppa Ottar har anmeldt Dreams til politiet, men det stemmer ikke at vi ikke vil gå til aksjoner mot strippeklubben, og det har jeg heller aldri sagt til Dagbladet. Dette framgår også av artikkelen: jeg sier tidligere i intervjuet at «de skal ikke føle seg for trygge bare fordi vi ikke er der i dag».
|
|
Les mer
|
|
|
Sexisme gir flere overgrep mot kvinner! |
|
16. januar 2010 |
Innlegg i Stavanger aftenblad av Randi Mobæk, 16. januar 2010
Politikerne sier nei til etablering av Hooters i Stavanger fordi de vil opprettholde skjenkeringen. For en pysete holdning! Betyr dette at dersom en annen restaurant vil etablere konseptet med nesten- toppløsservering innenfor skjenkeringen, så er det greit?
Ottar forventer faktisk at byens politikere sier tydelig i fra at de ikke aksepter at kvinnekroppen blir brukt som blikkfang og metode for å selge mer øl, og slik øke fortjenesten til pengetørste næringsfolk. Vi forventer at bystyret prinsippielt sier nei til alle former for sexisme, enten det gjelder seksualisert reklame, strippeshow, puppebarer, pornobutikker og dets like. For, det som skjer i det offentlige byrommet angår oss alle og ikke bare de som besøker slike opplegg. Diskusjonen for eller imot Hooters er et godt eksempel på det. Debatten har engasjert mange i byen, og påvirker hvilke holdninger både unge og eldre framover vil ha til objektgjøring av kjønn. Det påvirker verdivalg og holdninger både mellom kjønn og generasjoner og den kulturen vi lever i.
|
|
Les mer
|
|
Et helhetlig diskrimineringsvern |
|
30. desember 2009 |
Høring - NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern
Uttalelse fra Kvinnegruppa Ottar
Kvinnegruppa Ottar viser til høringsbrev fra Barne- og likestillingsdepartementet datert 26. juni 2009. Diskrimineringslovutvalget har hatt et omfattende mandat for sitt arbeid. Kvinnegruppa Ottar er en kvinneorganisasjon som jobber for full kvinnefrigjøring, og vi kommer i hovedsak til å uttale oss på bakgrunn av dette.
Det står oppgitt i utvalgets mandat et formål hvor det ønskes et styrket diskrimineringsvern i norsk lovgivning, og at dette skal skje gjennom å samle vernet mot diskriminering i én lov. Deretter oppgis blant annet ett premiss for utvalgets forslag at det ikke skal svekke dagens likestillings- og diskrimineringslovverk. Kvinnegruppa Ottar ønsker et styrket diskrimineringsvern, men vi mener utvalgets mandat ikke er egnet til dette. Kvinnegruppa Ottar mener at mandatet i seg selv utgjør et problem for å oppnå et styrket diskrimineringsvern. Vi ser ikke at likestillingslovverket opprettholdes som før ved å gjøres om til et diskrimineringslovverk.
|
|
Les mer
|
|
21. desember 2009 |
Kronikk i Klassekampen av Asta Beate Håland, 21. desember 2009
I 1919 ble Elise Ottesen-Jensen utvist fra Danmark. I Sverige, under navnet Ottar, skulle hun bli mest kjent for arbeidet for kvinnenes rettigheter. Men da hun ble utvist fra Danmark ble hun det for antimilitaristisk virksomhet, for fredsarbeid rett og slett. En passende påminning i tider der fjernsynsbilder av dåneferdige journalister som berettet om sine nære Obamaopplevelser, blir avløst av rapporter fra København med bilder av politivold uten respekt for demokratiske prinsipper.
Jeg hørte Malalai Joya på et møte i høst, den afghanske kvinneaktivisten og parlamentarikeren som mange kaller verdens modigste. Hennes budskap var at dersom det skulle være noe framtid og framgang for kvinnene og folket i Afghanistan, etter 30 år med nesten sammenhengende krig, måtte alle okkupasjonsstyrker ut. Borgerkrig ville det nok bli, men det var det også nå, sa Malalai Joya, og sa også at president Karzai sin avhengighet av utenlandske okkupanter og afghanske krigsforbrytere ikke svekker oppslutningen om Taliban, men tvert imot øker den.
|
|
Les mer
|
|
07. desember 2009 |
Innlegg i Stavanger Aftenblad av Anne Kalvig, 7. desember 2009
Den enkelte rogalending har etter all sannsynlighet sterke følelser når det gjelder voldtektene og volden som kvinner blir utsatt for. Men hvordan får vi engasjementet til å bli slagkraftig, politisk handling?
Ta byen tilbake! og Vi vil ferdes fritt! var slagord vi i Kvinnegruppa Ottar lanserte i kampmobiliseringen fram mot 25. november, Den internasjonale dagen mot vold mot kvinner.
|
|
Les mer
|
|
Nok er nok - me vil ferdast fritt |
|
25. november 2009 |
Appell holdt av Anne Kalvig på "Ta byen tilbake"-markering på den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, 25. november 2009
”Den mest alvorlege og utbreidde kriminalitet i folks kvardag” var nyleg justisminister Storberget sin karakteristikk av menns vold mot kvinner. Nettopp denne erkjenninga, lenge hevda av kvinnerørsla, gjer at me er her i dag!
Kva er kjenneteikn på ein overgripar? Er det at han har eit spesielt yrke, som til dømes taxisjåfør? At han er ikkje-vestleg innvandrar? Muslim? Eller at han er sosialt utslått, rusa, arbeidslaus og fattig? Eller er det kanskje typisk ein som er privilegert, har makt over andre, tener gode pengar, er sjarmerande og intelligent?
Ingenting av dette er kjenneteikn i seg sjølv, og alt dette er kjenneteikn. Overgriparen, mishandlaren, voldtektsmannen, drapsmannen, har som fellestrekk at han er mann. Mannskjønnet er kjenneteiknet på ein overgripar. Denne sanninga er vond å vita, for alle oss som også kjenner dei flottaste, beste menn me kan tenka oss.
|
|
Les mer
|
|
|
|
|
<< Start < Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Neste > Siste >>
|
|
Side 5 av 10 |
RSS 2.0 feed 
Google 
Facebook 
Twitter 
Myspace 
Linkedin 
Digg 
del.icio.us 
Windows Live 
Blogger 
Rain Concert