Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 10. august 2009

På femtitallet, dette Fata Morgana for alle som ønsker seg underdanige kvinner som kjenner sin plass og driver ubetalt omsorgsarbeid uten klager, hadde de fleste tariffavtaler egne kvinnesatser. Lønnsdiskriminering var lovlig og naturlig. Hva trengte da kvinner lønn til? For å motarbeide kvinner i arbeidslivet, hadde de i tillegg samskatten. En ordning der ektefellene ble liknet felles som ei inntekt. Lønna hennes ble lagt på toppen av mannens inntekt, og skatteprosenten hennes ble deretter. Samskatten ble avskaffet i 1959, samme år som Norge ratifiserte ILO - konvensjonen om likelønn. Det norske lønnssystemet måtte da endres. Og for snart 50 år siden, mine damer, i 1961, skrev LO og NHO (den gang NAF) under på den første avtalen om gradvis innføring av likelønn. Etter det har vi hatt mange utvalg og kommisjoner for å se på saken, både for regjering, LO og Storting, men det har ikke hjulpet stort. Det har faktisk hjulpet så lite at vi må dra våre konklusjoner. Enten mente og mener ikke politikerne og fagforeningslederne at kvinner bør arbeide og tjene like mye som menn, eller så er de komplett udugelige. Jeg heller mest til det første.

For det er ikke så komplisert som de vil ha det til. Når en helsefagarbeider med fire års fagutdanning når toppen av lønnsstigen, tjener hun 300.000 kroner i året. Det er 100.000 mindre enn gjennomsnittlig årslønnsnivå i Norge. Da hjelper det lite å satse på den individuelle retten til likestilling. Da hjelper det lite å påføre skyld og skam og fortelle at kvinnene må velge annerledes. Kvinner skulle bare gjort ting annerledes, valgt annerledes, da hadde vi sluppet å bare tjene 85 % av hva menn tjener. Vi får stadig høre at det er vår egen skyld, selv etter at kvinner i flokk og følge har tatt utdannelse på Høyskoler og Universitet. Kvinneforskning blir omdøpt til kjønnsforskning. Likestillingssenteret blir nedlagt eller omdøpt til diskrimineringsombud. Men uansett hvor opptatt den politiske eliten er av å skjule sammenhenger; mange saker kan bare forklares med utgangspunkt i kjønn, og det har sine samfunnsmessige omkostninger at kjønnsmakt og feminisme er nesten usynlig på den politiske dagsorden. For hva hjelper det at det kvinnedominerte Nors sykepleierforbund i år har kjørt en av de mest vellykkede kampanjer for heving av lønna, når det mannsdominerte politiet får innført egne lønnsbetingelser i staten etter å ha satt makt bak kravene?

Regnemestrene i partiene finner det ut sånn cirka hvert fjerde år: Flertallet av de som skal gå til stemmeurnene er kvinner, så her gjelder det å gjøre sine hoser grønne. I år er absolutt alle partier opptatt av kvinnelønna. Etter at Siv Jensen slo politisk mynt på oldemora si på Frps landsmøte, prøver SV å profilere seg som likelønnspartiet. Krf har skaffet seg et landsstyrevedtak om likelønnspott på 3 milliarder. Høyre vil ha en pott for sykepleierne. For 1 1/2 måned siden gikk de 4 borgerlige partiene sammen ut i media og uttrykte det som et sterkt ønske å jobbe for likelønn og løfte lavtlønte i typiske kvinneyrker. Det er så vi knapt kan tro det, og det skal vi ikke heller. Dette er valgflesk. Vi har hørt det først.

Heldigvis har vi noen som ikke har fått med seg valgkampstrategien, eller hva vet jeg, kanskje det gjelder andre strategier i Nord-Trøndelag. Mye kan tyde på det, for Arild Stokkan-Grande (Ap) fortsetter også i disse tider å være mest opptatt av menn og lønn. Hans begrunnelse for at det er nødvendig å heve lønna og statusen for sykepleiere, førskolelærere og andre kvinnedominerte yrker, er ikke at det er rettferdig og nødvendig. Nei, lønningene i disse yrkene må heves for å rekruttere menn, argumenterer Stokkan-Grande. Arbeiderpartiet og LO-ledelsen har alltid vært mest opptatt av menns lønninger, det viser alle tall og statistikker (unnskyld Gerd-Liv Valla, men du måtte jo også gå av da). At verken Flaaten eller Stoltenberg innrømmer det, endrer ikke på fakta. Derfor er det noe ordentlig befriende med mannsjåvinister som ikke skjuler sine holdninger. Arild Stokkan-Grande fortjener stor takk for å fortelle oss hva hjertet er fullt av, men vi vil jo heller ha politikere som forstår samfunnsmessige sammenhenger. Likelønn nå!