Brev til Kvinnegruppa Ottar, juli 2010 fra Bjørn Lecomte

Jeg har intervjuet og samtalet med mannlige og kvinnelige prostituerte i Australia, Norge, Belgia, Argentina, Brasil, Mexico, Spania og mange flere land. Da jeg begynte med dette arbeidet for åtte år siden ble jeg sjokkert hvor enkelt det var for mennesker å selge kroppen sin. Ganske naiv spurte jeg min daværende kjæreste: "Kan man ikke bare hjelpe de prostituerte? Må man ha sex med dem?"

I månedene etter pløyde jeg gjennom urbane miljøer i Australia og forstod raskt hvor tette bånd det var mellom narkotika og salg av kropp. Litt mindre naiv spurte jeg min kjæreste: "Ehm, hvis de dropper dopet, så trenger de ikke selge kroppen sin".

Så forflyttet jeg meg til Norge, der kvinner og menn debatterte om det fantes noe sånt som en "ulykkelig hore" i Norge. Flere homofile jeg snakket med uttalte at "for homser er det en seksuell fantasi å bli behandlet som en hore. Gutter selger seg fordi det er deilig". Og da jeg i 2007 kjørte artikler i Nettavisen om bordellet Sun Touch, ble horehuset stengt og jeg fikk trusler fra halliken. Ei av horene som hadde jobbet der fortalte om at det var "gøyalt" å være hore, og horemammaen kalte hora for "dum". Leserne raste og sendte meg e-poster om at jeg var en "faens soper som hater kvinner", og "norske kvinner er sterke og selger gode opplevelser - ikke sex". Altså, det var ikke ende på gørr fra bordell-entusiastene. Og kvinner fyrte av gårde e-poster hvor de heiet på sexbransjen, for "kvinner gjør som de vil, vi elsker jo sex".

En person, som jeg dessverre ikke kan navngi, skrøt av å ha gått ned til kaia i Oslo i 2009 og kjøpt en nigeriansk hore, pult henne og da hun prøvde å gi ham en klem på et visst tidspunkt, sparket han henne gjentatte ganger i låret og magen. Han var stolt av dette og fortalte det med stor iver til sine venner. Jeg vil gjerne ringe hans mor, som er veldig stolt av sin sønns liv i Oslo, og fortelle henne om den patetiske, kriminelle, voldelige horekunden hun har oppfostret. Hadde han drept henne, ville han kanskje vært enda mer stolt i dag. Å skryte av vold mot kvinner er ikke uvanlig i Norge, og banker du en hore kan du i tillegg høre latter og applaus.

I Acapulco, Mexico, veltet jeg meg i horer av begge kjønn. Her var det 100 kroners gutter og jenter til salgs på barer, stranda, hoteller og gata. Jeg ble også fortalt at homofile kunne få titte i en katalog på stranda og velge seg sitt favorittBARN under 10 år for en noget høyere pris. Narkotika, narkolangere, mafia, rike amerikanere og kåte menn generelt. Ikke mye forskjell fra  Patong Beach, som jeg også har besøkt og lagt ned noen timer med arbeid på. Thai-gutter og jenter i alle aldre kan stilles opp, kjøpes som kylling på en lørdag og kastes rundt etter ditt eget ønske. Nordmenn er spesielt populære her, og det er sikkert fordi vi er så berømt for vår medmenneskelighet.

Men akkurat nå er jeg i vakre Madrid og observerer østeuropeiske kvinner bli solgt på gata, mens deres russiske halliker står med mobiltelefoner og observerer dem, i time etter time, til langt på natt. En hel uke har jeg notert hvem som er hvem, og jeg har til og med brukt en bulgarsk forsker til å finne ut nøyaktig hvor jentene er fra, ut ifra dialekter osv. Ikke veldig overraskende er mange av jentene fra områder hvor arbeid er ikke-eksisterende. Og spanjolene jeg har snakket med, forteller den samme trafficking- historien man alltid hører: De blir fraktet til Spania med løfter om jobb som frisører, modeller, skuespillere og meget mer. Når de kommer hit, blir de plassert på gata og hallikene overvåker dem fra bare ti meters hold. Så, ut av idiotiens hønsehus kommer en tysker og sier: "They knew what they were going to". En kan jo bare tenke seg hva som skjer med disse jentene om de sier de ikke vil selge seg mer.

Likevel, mens jeg drikker min olje-kaffe, kommer det mann etter mann, kompisgjeng etter kompisgjeng og plukker med seg horene, som er kledd i så små miniskjørt at de like godt kunne bare tatt på seg et belte. Jeg er ganske feig, så jeg har ikke turt å konfrontere fulle horekunder alene, mens hallikene tar bilder og muligens vil ha et ord med meg etterpå. Og kanskje det er nettopp dét som er poenget med mitt brev til dere: Menn er feige, kjempefeige. De av oss som blir kvalm og mister nattesøvn fordi bekymrer oss over horenes sikkerhet og helse, tør ikke gripe inn når selve handelen finner sted. Og vi vet veldig godt at mange horer blir drept, voldtatt, banket opp - av både halllikene og horekundene. Selv forbipasserende ungdommer gjør det de kan for å mobbe horene. Og hva gjør vi menn? Ingen verdens ting.

Kanskje jeg bare er en jævla feministhomo som bør holde kjeft og kun bry meg om sminke, Madonna og Will & Grace. Eller kanskje det er tid for menn til å ikke se på drap, voldtekt, trafficking, sexsalg og personlige tragedier som noe opphissende, og heller gjøre noe for å hjelpe disse menneskene, jage hallikene ut i havet og sørge for at alle er fri fra kjøp av kropp.

Bjørn Lecomte