Innlegg i Klassekampen av Ane Stø og Hanne Størset,Onsdag 24. mars, 2004

Skal vi legge ned 8. marstoget fordi noen ikke får til sitt politiske prosjekt? Det vi klarer å tyde ut av støyen i forbindelse med lanseringen av boka «Femkamp», er at deltakerne i prosjektet sutrer over at de personlig ikke får lagt flere premisser for feminismen i Norge.

Jeg har starta julehandelen. Den gir meg en unnskyldning for å dyrke en av mine hemmelige lyster: Jeg elsker leiketøysbutikker! De er fulle av uventa ting: hjul som snurrer, knapper til å trykke på, spaker til å dra i, ting som piper og snakker og rører seg! Det er de "vanlige" leikene, "allmenn-leikene", de ordentlige leikene. I tillegg finnes leiker for de spesielle, for det annet kjønn, jenteleiker. De er mjuke og pene, lagd for omsorg og rolleleik.

Den svenske kjønnsdebatten har nådd Norge og har ført til debatt og interesse for feminismen. Vi i Kvinnegruppa Ottar har med interesse lagt merke til hva de norske aktørene i debatten uttaler seg om, og spesielt hva de ikke er interessert i. Som redaktør av ei planlagt bok om emnet, er Cathrine Sandnes intervjuet i Aftenbladet 20 juli. Og i den forbindelsen avlegger hun, som hun har fått for vane i slike situasjoner, oss i Kvinnegruppa Ottar en visitt.

Det var merkbart allerede på flyet fra Oslo. Som regel er fly så fulle av menn i dress og slips, at det er lett å føle seg som en eneste stor kjønnskvotering ved anskaffelse av en flybillett. Forrige søndag var flyene fra Oslo til Tromsø fulle av kvinner. Unge kvinner, eldre kvinner. Svarte, hvite og brune. Glade ansikter.