Marie Rein Bore har en kommentarartikkel den 25. mai med utgangspunkt i en økning i aborter blant kvinner mellom 20 -24 år i Norge fra 2005 til 2008. Hun tar opp mange sider ved dette, samtidig som hun påstår at kvinnebevegelsen har vært tause om temaet etter at kvinner fikk rett til selvbestemt abort. Hun hevder også at de som kjempet fram loven ikke vil snakke om alle sider av abortsaken, i betydning av at noen kan sørge etter en abort. En slik framstilling kjenner vi oss ikke igjen i. Tvert om. Kvinnebevegelsen har sprengt tabuer og taushet rundt seksualitet, prevensjonsbruk, svangerskap, aborter og fødsler. Nyfeministenes parole om at ” Vi vil ligge øverst! ”, satte i sin tid fortgang i diskusjoner om likeverd i seksualiteten. Kvinnebevegelsen fikk også presset fram bedre og mer tilgjengelige prevensjonsmidler og har eksempelvis krevd livssynsnøytral rådgivning til abortsøkende kvinner. Så noe hysjing om smerter, tvil, sorg, gleder og jubel rundt temaet finnes heller i andre miljøer enn i kvinnebevegelsen.

Kommentar av Grete Jacobsen og Randi Mobæk som ble trykket i redigert utgave i Stavanger Aftenblad 23. oktober

Elise Ottesen-Jensen vidde sitt liv til å undervise kvinner om hvordan de skulle beskytte seg mot uønskede graviditeter. Hennes drøm var å oppleve den dag da alle barn som fødes er velkomne, alle menn og kvinner likeverdige og der seksualiteten er et uttrykk for inderlighet, nyting og ømhet. Hennes og vår drøm er det motsatte av de påstander og holdninger som Heidi Hjorteland Wigestrand (W) har i sin kommentar i Stavanger Aftenblad den 13. oktober. W kommer her med et gufs av kristenfundamentalisme og fascisme, der hun argumenter for at abortsøkende kvinner er årsaken til forgubbingen av Europa, at abort er drap, at kvinner som aborterer har skylda for at europeere må arbeide lenger og er årsaken til mangelen på pleiepersonell overfor gamle. Hun definerer seg som en abortmotstander i lag med Paven, Børre Knudsen, Republikanere i USA og Organisasjonen Menneskeverd. Selv Mussolini ville ha vært fornøyd med hennes standpunkter ettersom fascismen alltid har bygd på et syn om at kvinnens hovedoppgave er å føde barn, stelle i heimen og være mannen underdanig. W kommer med en rekke påstander som ikke kan stå uimotsagt.

Grete Nestor er 28.2 bekymret for venstresidas pågående debatt, eller mangel på debatt, om abort.. Vi i kvinnegruppa Ottar er også bekymret. Derfor handler Ottarbladet som kommer ut 8. mars i år mye om abort: Om historien, om kampen, om prinsippene. Vi har gjort det grundig, for på venstresida er både mangelen på kunnskap og prinsipper stor. Og det kan bli farlig i et Europa med mangel både på barn og likeverd mellom kjønnene. Og ikke minst, med kristenfundamentalistene på offensiven.

Den 13. juni i 1978 fikk norske kvinner rett til sjøl å bestemme om og når vi vil ha barn. Med loven fikk vi råderetten over egen kropp og seksualitet. I anledning jubileet vil vi hedre dem som har bidratt å gi oss denne menneskerettigheten. Vi gjør det med å trekke fram historia bak kvinneseieren. I sin fulle grusomhet, en virkelighet kun de over 50 år kjenner til. Men disse kvinnene er oss, våre søstre, mødre og noen sine bestemødre. Med sine fortellinger er de vår nære historie.En historie med klare paralleller til dagens situasjon. Deretter vil jeg komme inn på utviklinga de siste 25 årene, der kampen for sjølbestemmelse er utvidet til å valg av prevensjonsmidler, abortmetode og ikke minst sjølbestemt seksualitet.

Så opplever vi det igjen; debatten om abort dukker opp i avisene, på lik linje med andre mer eller mindre engasjerende samfunnsspørsmål! Men på meg kommer spørsmålet like overraskende og provoserende hver gang!