Og størst av alt er P-pillen

Torunn Egge Roux intervjuet Astrid Nøklebye Heiberg til Kvinnegruppa Ottars publikasjon Ottar 2017

Undervegs i en samtale om stort og smått i livet til en 81-åring som aldri har tenkt å gi seg, tar Astrid Nøklebye Heiberg seg til høyre side av ansiktet. Et sår er så vidt synlig. 

Så kommer historien om hvordan hun bokstavelig talt er merket av kvinnesaken, for livet. 

Astrid Nøklebye Heiberg ble ikke oppgitt da hun som ung student møtte Gutteklubben Grei. Hun begynte å bygge kvinnenettverk. Hun bygger fortsatt.

Foto: Kjetil Ree (Wikimedia Commons)

– Vi hadde jente- og gutteklasser, og i skolegården var det guttene som bestemte. En dag fikk jeg og noen venninner beskjed om å flytte oss. Vi sto bom stille og gjenglederen truet med en dartpil. Om vi ikke flyttet oss, ville han kaste den, sa han.  

Astrid 13 år flyttet seg ikke. Og gutten kastet dartpilen i ansiktet på henne. Hun dro den ut, men en bit ble sittende igjen.

– Jeg sladret ikke. Men jeg tok makten, sier hun tilfreds.

Nøklebye Heiberg tenkte ikke på pilspissen i ansiktet før hun skulle sjekke om brystkreften som er operert bort kan ha spredd seg.

– Jeg fikk ikke ta MR med den metallbiten i ansiktet. Så da måtte den fjernes. Det ble en større operasjon enn jeg hadde trodd, med plastisk kirurgi. Men nå er den borte, slår hun nøkternt fast. 

8. mars

Astrid Nøklebye Heiberg har besøk i leiligheten i Drammensveien når jeg kommer, litt før avtalt tid. Det er som det skal være, i kjøkkenet til en godt voksen dame, som allerede i studietiden oppdaget at nettverksbygging er en uslåelig metode for å nå sine mål, politiske så vel som faglige.

Det er dette det handler om i dag også. Marit Nythun, omlag halvparten så gammel som Astrid, har tatt fri fra hotellet hun driver i Valdres for å bidra i planleggingen av neste års 8.mars-samling. Selv om kalenderen bare viser tidlig november, mener begge at tiden er knapp. Vi må få med flere unge. Nye folk. Hvordan gjør vi det, spør Astrid?

Ivrig diskusjon, fram og tilbake. Det skorter verken på dristige tanker eller mer jordnære ideer. 

– De skamløse, sier Astrid. Jeg har sett disse modige unge kvinnene på TV. Vi må invitere noen av dem på 8. mars. Er det noen som trenger et sterkt nettverk med kvinner fra hele samfunnslivet, er det de som står midt i kampen mot sosial kontroll og krav om å begrense egen livsutfoldelse.

Hun vil ha tak i de yngste. Ikke 50-åringene. Ikke 40-åringene. – Det er jo de yngste som trenger å bli kjent med hverandre over faggrenser og politiske skillelinjer, sier Astrid og fortsetter: – Vi må invitere med jenter i de politiske ungdomsorganisasjonene. 

8-mars-samlingen hjemme hos Astrid er legendarisk. I mange tiår har opp mot hundre kvinner med ulik bakgrunn og ulik politisk farge brukt den internasjonale kvinnedagen til å bygge og forsterke nettverk. 

– Det er veldig enkelt. Ikke noen bordsetning eller sånt. Ost og kjeks og noe å drikke. Så treffes folk, da. Knytter nye kontakter eller frisker opp gamle. For å myke det opp, og for at ingen skal tro de ikke passer inn, kaller vi oss nupperellene, ler hun.

Ikke rød, ikke blå

Hun aksepterer ikke forsøk på å male feminismen rød, eller blå. 

– Det er unødvendig, og uproduktivt, å skape et politisk skisma mellom rødt og blått. Kvinnesaken angår alle kvinner, det handler om alles frihet og må ikke begrenses og hindres av partipolitikk. 

Enkelte kvinner på venstresiden, som vil ha monopol på feminismen, kan gjerne bli minnet på at det var liberaldemokratiske kvinner som gikk i spissen, synes Nøklebye Heiberg.

– Du går ikke i tog. Hvorfor ikke?

– Jeg liker bedre å påvirke innenfra.

Hun har drevet påvirkningsarbeid, som hun kaller det, hele livet. Som statsråd og statssekretær, fra Stortinget, som forsker og både som leder for Norges Røde Kors og som president for verdensorganisasjonen Røde Kors/Røde Halvmåne.

Hun har kjent kraften fra kvinner som står sammen. Som 8. mars 1980 da psykiateren Astrid Nøklebye Heiberg disputerte sammen med tannlegen Berit Heløe. Ikke bare var det «mot normalt» at kvinner tok doktorgrad. Å samarbeide på tvers av profesjonsgrenser var noe nytt. Ja, så oppsiktsvekkende var dette at rektor selv måtte lede disputasen og selveste Aftenposten skrev om den. Sammen hadde psykiateren og tannlegen forsket på årsakene til låste kjever.  

– Det var fantastisk. Da disputasen skulle starte, toget plutselig et par hundre eller flere kvinner inn. Det var stappfullt i universitetets Gamle Festsal. De ble en stund, så dro de videre for å gå i 8. marstog. Opponentene skjønte ingen ting, for dem var 8. mars noe ukjent.  

Abortopprør  

 – Jeg tror jeg ble statssekretær som 77-åring fordi jeg deltok i motstanden på Høyres landsmøte mot et forslag om å begrense retten til fosterdiagnostisering. Bakgrunnen for forslaget var at kunnskapen fra fosterdiagnostisering gjør at kvinner kan velge å ikke bære fram barnet. 

– Det er det dummeste Høyre har forsøkt på mange år, slår Nøklebye Heiberg fast.

Hun gjorde som så mange ganger før. 

– Jeg deltok i et nettverk av gamle Høyre-damer og vi fikk stoppet dette.

Men det ble abortkamp likevel. Det var Høyre og helseminister Bent Høie som forsøkte å gjennomføre en reservasjonsrett for allmennleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort.

– Hvordan var det å stå i det?

– Den selvbestemte allmektigheten, sukker Astrid.  – Jeg var ikke statssekretær da, men gikk selvsagt mot dette forslaget. Det er ingen menneskerett å være lege.

Som ung lege ble Astrid Nøklebye Heiberg oppnevnt til å sitte i abortnemnd.

– Da så jeg hvor urettferdig og nedverdigende behandlingen av disse kvinnene var. Det tente engasjementet mitt.

Sen blomstring

Det var imidlertid ikke disse sakene, ei heller tidligere politiske meritter, som fikk oppmerksomhet da Astrid Nøklebye Heiberg i 2013 ble statssekretær i Helsedepartementet. Det var alderen. 

Selvsagt, kanskje, at en 77-åring i et departements politiske ledelse vekker oppsikt i en tid som til de grader dyrker ungdommen, at næringslivet avskriver menneskelige ressurser allerede når de er i 50-årsalderen. Hun skulle dessuten utarbeide regjeringens strategi for en aktiv eldrepolitikk.

Astrid er kjerringa mot strømmen. Hun var midtveis mellom førti og femti da hun ble politiker og godt over seksti da hun takket ja til å bli president i det internasjonale Røde Kors, med kontor i Geneve.

Under nominasjonen i fjor, som 80-åring, kjempet hun for en plass på Stortinget. Hun endte som 1. vararepresentant for Oslo Høyre. Det er tre plasser fram sammenlignet med forrige stortingsperiode da hun var 4. vara. 

I dag er hun den eldste fast møtende på Stortinget noen sinne!

Det henger sammen med at Oslo Høyres representant Nicolai Astrup på nyåret ble hentet til regjeringen som utviklingsminister. Vararepresentant Heiberg ble derved, som 81-åring, stortingsrepresentant Heiberg.

Homofil frigjøring

Og takk for det, sier mange. Det er sannelig behov for en skarp bestemor i en offentlighet som i mange sammenhenger lider av historieløshet.

Så mange kamper. Så mange saker. 

Da helseminister Bent Høie i 2016 holdt avskjedstale for sin statssekretær gjennom to og et halvt år, var det med en takk for at hun bidro til å fjerne homofili som sykdomsdiagnose før han selv ble født. 

– Det var kanskje mitt første politiske engasjement. Jeg ble kjent med Kim Friele, som ledet det hemmelige Forbundet av 1948, da jeg var ved universitetet og vi trengte noen som kunne snakke til legestudentene om homofil sex. Etter hvert så jeg hvor undertrykkende samfunnet var overfor særlig homofile menn, og deres sak ble min sak. 

– Vi fikk snudd stemningen fra at det var noe galt med homofile, til at det er noe galt med samfunnet.

P-pillerevolusjonen

– Hvis du må peke på en sak, eller en reform, som mer enn noen annen har bidratt til kvinners frigjøring, hva velger du da?

Svaret kommer uten betenkningstid.

– P-pillen. Den gjorde det mulig for kvinner å styre sitt eget liv. 

Det er ikke like lett å svare på hva som er de største utfordringene i dag.

– Verden er i endring, raskere enn noen gang. Klima, digitalisering, globalisering, bioteknologi er stikkord. Vi vet ikke helt hvor det tar oss. Jeg gleder meg over at så mange kvinner tar høyere utdanning, flere kvinner enn menn, faktisk, men ser jo også at til tross for denne utviklingen, består det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Mens kvinner blir leger og jurister og tar master på ulike felt, går guttene inn i den delen av det private næringslivet der de fortsetter å tjene mest. 

Og så bekymrer Astrid Nøklebye Heiberg seg over det hun karakteriserer som et overseksualisert samfunn. 

– I dag er det nesten skamfullt å være tenåring uten seksuell erfaring. Presset er voldsomt. 

Hun mener den pågående #metoo-kampanjen må forstås i en slik sammenheng.

– En del menn misbruker den makten de har i et klima der alt liksom er lov.

Samtalen finner sted noen uker før alle varslene mot Unge Høye-leder Kristian Tonning Riise raste inn og dermed også før det var kjent at mange visste, uten å ta nødvendige steg for å stanse Riise. 

Det er altså på generelt grunnlag hun slår det fast;  

– Det verste med disse overgrepene, er at så mange kvinner sliter med en fornemmelse av skyld. Den følelsen av ansvar og skam, som jo er irrasjonell, kan være vel så tung å bære som selve hendelsen.