Høring - NOU 2020: 14 Ny barnelov

Kvinnegruppa Ottar viser til høringsnotat om NOU 2020: 14 Ny barnelov og oversender her noen kommentarer.

Kjønnsnøytral lovtekst

Kvinnegruppa Ottar er kritiske til å bruke kjønnsnøytrale begreper i sammenhenger der kjønnet er høyst relevant, og mener kjønnsnøytrale ord i en del sammenhenger kan bidra til å tilsløre maktulikhet mellom kvinner og menn. Kjønnsnøytrale begreper i forskning, utredninger, lovverk og debatter kan kamuflere kjønnsmaktstrukturer, undertrykking og diskriminering i samfunnet, og hindre kvinnefrigjøring.

Et lovverk som blant annet omhandler foreldreskap og omsorg for barn er en slik sammenheng der kjønn er særdeles relevant.

Kvinnegruppa Ottar er uenige i utvalgets forslag om å bytte ut ordet «kvinne» med «den» i lovteksten som omhandler fastsetting av foreldreskap. Vi mener at første ledd fortsatt bør være «Kvinna som har født barnet, er mor til barnet». «Den som føder barnet» reduserer fødende kvinner til et fødeobjekt og usynliggjør kvinners emosjonelle og fysiske innsats i å bringe barn til verden.

Vi er lettet over at utvalget etter å ha vurdert å bytte ut ordet «mor» med et antatt kjønnsnøytralt ord «fødeforelder», har valgt å beholde «mor» og «morskap» i lovteksten. En juridisk fjerning av ordet mor ville samtidig usynliggjort morskapets betydning og etterlatt et inntrykk av at det å føde er en tilfeldig handling som ikke har spesiell verdi.  

Kvinnegruppa Ottar sympatiserer med utvalgets intensjon om at barneloven også bør ha rom for transpersoner og ikke-binære i omtale av foreldreskap, men viser til blant annet LOs høringsuttalelse som påpeker at dette er tatt høyde for i loven om juridisk kjønn.

Fastsetting av foreldreskap og surrogati

Kvinnegruppa Ottar er bekymret for en økende aksept for surrogati i samfunnet. Surrogati er salg av kropp, og kvinnene risikerer betydelige somatiske og psykiske belastninger ved å gå gjennom svangerskap og fødsel for velstående som ikke kan eller vil føde barn selv.

Vi mener loven må slå enda tydeligere fast at surrogati er forbudt. Så vidt vi vet foreligger det ikke oversikt over hvor mange norske par og enslige som har betalt fattige kvinner for å bære frem og føde barn for dem, men vi registrerer at surrogati omtales langt oftere i medier i positive vendinger sammenlignet med for noen år siden. Kjente personer reklamerer indirekte for den kommersielle surrogatiindustrien ved å stå fram med sin historie og skaper større aksept for et fenomen som er forbudt. Det er derfor helt nødvendig med en formulering som presiserer at dette er ulovlig og ikke vil bli anerkjent, slik at utnytting av kvinner i nød stanses.

Utvalget foreslår at en kvinne som hevder å være forelder etter å ha inngått avtale om surrogati i utlandet, i utgangspunktet ikke skal regnes som barnets mor. Samtidig mener de at det unntaksvis kan være omstendigheter som tilsier at en kvinne likevel bør kunne oppnå foreldreskap i slike tilfeller, for eksempel der hensynet til barnet taler for det og betryggende prosedyrer har vært fulgt.  

Mens utvalget bruker flere avsnitt på å drøfte hvordan fastsettelse av morskap bør vurderes opp mot surrogati, finner vi ikke den samme drøftingen når det gjelder fastsettelse av farskap. Med forbehold om at vår organisasjon ikke har ansatte og dermed ikke har hatt kapasitet til å finlese flere ganger, mener vi dette er en stor svakhet ved utredningen.

Hoveddelen av de som anskaffer barn gjennom avtaler om surrogati i dag er menn som lever i homofilt samliv. I disse tilfellene ser det også ut til at «hensynet til barnets beste» overstyrer bestemmelsen om at «Kvinna som har født barnet, er mor til barnet», ved at farskapet fastsettes skjønnsmessig.

Ved å åpne for skjønnsmessige vurderinger og at lovbrudd som surrogati ikke får konsekvenser for de som spekulerer i at hensyn til barnets beste gjør at de likevel ender opp med omsorgen for barnet, forsterkes holdningen om at surrogati er en grei måte å skaffe seg barn på. Det er en fare for at flere i fremtiden vil utnytte kvinner for å føde barn for dem. 

Kvinnegruppa Ottar mener at det ikke er til barnas beste å åpne for barneproduksjon i internasjonal skala og at barneloven må være tydeligere på dette punktet. For å stoppe denne kyniske industrien som utnytter kvinner som fødemaskiner og gjør barn til en handelsvare, mener vi det må gjøres innskjerpinger i lovverket og at de som har benyttet seg av surrogat ikke skal tilkjennes foreldreskap. Dette innebærer at man må finne andre omsorgsforeldre til barna, for eksempel at de tilbakeføres til mor eller blir adoptert av andre.  

Foreldreansvar og flytteforbud

Kvinnegruppa Ottar støtter forslaget om at foreldreansvaret automatisk tilfaller mor dersom foreldrene ikke er gift eller samboende, eller de avtaler delt foreldreansvar. Det kan ikke forventes at foreldre som ikke kjenner hverandre godt vil kunne samarbeide godt nok til å ivareta foreldreansvar i fellesskap.  

Vi er sterkt kritiske til forslaget om at en forelder med delt forelderansvar, men uten delt fast bosted, må samtykke til flytting med barnet.  Selv om vi anerkjenner betydningen av samvær og kontakt mellom barn og foreldre, og vi vet at flytting kan vanskeliggjøre dette, mener vi likevel at lovendringen kan få svært uheldige konsekvenser.

En slik lovendring vil særlig gå ut over kvinner, som i mange tilfeller påtar seg mest ansvar oppfølging av barna både før og etter et samlivsbrudd. Forhold som arbeid, utdanning, bolig og sosialt nettverk kan gjøre det nødvendig å flytte for å skape en god hverdag for barnet og forelderen. Vi mener det vil være urimelig at en forelder som barnet ikke bor hos, skal begrense den andres bevegelsesfrihet og at denne muligheten fort kan misbrukes av fastsatte fedre som vil kontrollere og skade kvinnen som er mor.

Kvinnegruppa Ottar mener at det ikke er til barnets beste at mor blir hindret i å skape et godt liv for seg selv og barnet av en person som har fått fastsatt farskap, men ikke selv setter barnets interesser først.

Delt fast bosted

Delt fast bosted er blitt vanlig, og vi mener det er viktig med ordninger som gjør det praktisk gjennomførbart for foreldre som er enige om en slik løsning. Samtidig krever det at visse forutsetninger er til stede, deriblant at foreldre er i stand til å samarbeide om å ivareta barnet på en god måte.  I tilfeller der foreldre ikke greier å komme til enighet om hvor barnet skal bo, og saken bringes for retten, er samarbeidet i de fleste tilfeller vanskelig og konfliktnivået høyt. Etter vår mening vil det sjelden være gode forutsetninger for delt fast bosted i slike tilfeller og en stor risiko for at barnet blir skadelidende av foreldrenes konfliktnivå.

Kvinnegruppa Ottar mener derfor at i konfliktsituasjoner der foreldrene ikke blir enige om bosted, bør retten ikke bestemme delt fast bosted.

 For Kvinnegruppa Ottar

Ane Stø, leder