Å spare på skillingen

Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 18. november 2022

Vi fødes, og vi dør. Men begge deler er dyrt forstår vi, og som andre kvinneoppgaver lønner det seg ikke økonomisk, så det gjelde å bruke minst mulig tid og penger på begge deler. Vi ser det både i en underfinansiert eldreomsorg, og i nedlagte fødetilbud.

I landet vårt dreier det seg for tiden om sentralisering og effektivisering, og bygging av alt for små sykehus fra starten av. Gode disiplineringstiltak sett fra økonomenes synsvinkel. Ingen fare for at sykehusene blir liberale med sengeplassene og lar pasientene ligge for lenge, når det allerede i utgangspunktet er for liten plass.

I rekken av sparetiltak som rammer kvinnehelsetilbud hardt, meldes det at ABC-klinikken i Oslo fra 18. november av skal holde stengt i helgene. Foreløpig skal stengingen vare i seks måneder, så får vi se om Oslokvinner er noe bedre på å knipe igjen enn kvinner i resten av landet. På Helgeland skal fødeavdelingene i Sandnessjøen og Mosjøen holde sommerstengt i hele 16 uker neste år, så de som allerede har bolle i ovnen, bør planlegge ferien i mer sentrale strøk. Jeg vil heller ikke anbefale Bergen, der den nye kvinneklinikken som åpner neste år bygges med utgangspunkt i at mange (de fleste), skal reise hjem allerede etter seks timer og i alle fall ikke oppta verdifull plass i mer enn ett døgn.

Nedlegging av fødetilbud i distriktene har ifølge Jordmorforbundet allerede ført til at flere barn blir født under transport. I Oslo har fødende kvinner bosatt i Groruddalen i flere år blitt henvist til Ahus, og i resten av byen til Bærum sykehus hvis det er knapt med plass.

Store ord flyr forbi og vi blir fortalt at sentralisering og stengte fødeavdelinger dreier seg om pasientsikkerhet og sterke faglige medisinske miljø. Men bakom synger en jordmorkrise som har blitt varslet om i mange år og et finansieringssystem som plasserer fødende kvinner i det absolutte bunnsjiktet.

I 2019 advarte Riksrevisjonen om at helseforetakenes manglende planer for å rekruttere og beholde nøkkelpersonell ville føre til en svekkelse av fødetilbudet. Og nå er vi her. Selv om det utdannes flere jordmødre enn for tre år siden, er det bare en av tre nyutdannede jordmødre som får tilbud om hele stillinger. Og stadig færre søker seg til de mange deltidsstillingene.

I bunnen ligger finansieringsordningen for sykehusene, såkalt innsatsstyrt finansiering. Her er nøye utregnet hva helseforetakene skal få dekket for enhver behandling, og dette skal være kostnadseffektivt. For rutineinngrep som grå stær eller fjerning av mindre alvorlig hudkreft lønner det seg med samlebånd, raskt inn, raskt ut. Siden en vanlig fødsel uten komplikasjoner bare er verdt ca. 13.000, lønner det seg å samle disse på færre jordmødre, og selvfølgelig få dem ut igjen så fort som mulig. Eller lønner seg?

Mangel på dødelighet og skader kan ikke være den eneste målestokken på en god fødselsomsorg. Det har blitt gjentatt mange ganger, en dårlig fødsel- og barselopplevelse har langvarige konsekvenser. Omfanget av fødselsdepresjoner øker, ammeprosenten går ned, antall fødsler utenfor sykehus (i sykebil) øker, antall helsesøstre synker og mange får ikke oppfølging fra helsestasjon etter fødselen. Tall på barnevernssaker vokser. Det finnes som sagt flere budsjett. Og daleren flyr.

Men ingen ansvarlige vil ta grep for å endre dette skakkjørte systemet, selv om Riksrevisjonen viser til at systemet fører til sparetiltak som reduserer kvaliteten på tilbudet, og Helsedirektoratet skriver at fødselsomsorgen ikke passer til dagens finansieringsmodell.

Leserinnlegg, kronikker og utallige fakkeltog har ikke gjort regjering eller politikerne handlingsdyktige. Stortinget gjorde et vedtak, som svar på bunadsgeriljaens massemobilisering, om at fødetilbudet i Kristiansund skulle fortsette fram til det nye sykehuset i Romsdal sto ferdig, men det vedtaket var ikke mye verd, og etter noen små byråkratiske hinder fra helseforetaket ble fødetilbudet stengt.

Utvalg og utredninger er svaret på det meste i denne regjeringen. Ansvarsfraskrivelsen er komplett, for helseforetakene har ansvaret og må bestemme, forstår vi på helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol. Og som mange andre ministre i denne regjeringen tar hun utgangspunkt i at vi, i likhet med AP/SP regjeringen, ikke forstår at markedsliberalisme, strømpriser og nedlegging av fødetilbud ikke er naturlover, men politisk bestemt.

Asta B. Håland