Så sto Iran for tur

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 17. April 2026

Vi har helt siden oppstarten på 40-tallet, blitt fortalt at NATO er en fredsbevarende allianse – en garanti mot krig. «Våpen er veien til fred», for å sitere tidligere generalsekretær Stoltenberg. Begrunnelsene for medlemskapet har likevel endret seg dramatisk: fra å beskytte oss mot Sovjetunionen, til å følge USA inn i stadig nye kriger. I dag fremstår vi mindre som en selvstendig del av en allianse – og mer som et lydrike med atomparaply. Språket har endret seg med politikken. Der makta før snakket om sikkerhet og avskrekking, har propagandaen de siste tiårene mye handlet om å «frigjøre kvinner». Feminisme, som i sin kjerne er en kamp mot undertrykking, brukes som argument for krig. Det burde ikke bare vekke uro – det burde utløse motstand.

Afghanistan, Irak og Libya ble alle solgt inn som prosjekter for frigjøring. Nå er det Iran som står for tur i denne fortellingen. Undertrykkelsen er reell: iranske kvinner lever under et brutalt regime og kjemper med en risiko få i Vesten kan forestille seg. Men i det øyeblikket deres kamp oversettes til vestlig utenrikspolitikk, skjer en forskyvning – fra deres krav til våre bomber.

Fortellingen er absurd: Israel sitt mål er å fjerne all reell motstand mot folkemord, etnisk rensing og ekspansjon, for USA handler det i tillegg om å svekke Kina. Vi ser virkningene av krigen: Store sivile tap, ødelegging av livsgrunnlag, et sterkere regime og en ødelegging av frihetskampen.

Når krigspropagandaen er pakket inn som solidaritet, og kvinners lidelse brukes til å legitimere politikk som gjør livet deres verre, bør vi se til Afghanistan. Etter tjue år med krig er Taliban tilbake. «Frigjøringen» forsvant med de siste amerikanske militærflyene. Krig frigjør ikke kvinner – den etterlater dem i ruinene.

Kanskje skal vi være takknemlige for at USA har fått en uberegnelig president som snakker rett fra leveren? For når verdens mektigste militærmakt truer med å utslette en hel sivilisasjon, og bombe hele Iran tilbake til steinalderen, er det ikke mye igjen av fernisset om sivilisasjon.

Og vi? Vi følger etter.

Norge og store deler av Europa opptrer som lojale støttespillere – også når politikken bryter med folkeretten og grunnleggende prinsipper. Vi bidrar militært, politisk og økonomisk, selv om europeiske land foreløpig nekter å hjelpe til med å åpne Hormuzstredet. Oljefondets investeringer knytter oss til de samme markedene som tjener på krig. Her hjemme peker riktignok regjeringen på folkeretten og nekter foreløpig å delta direkte, men sitter ellers stille i båten. Oljefondets etiske regler er suspendert inntil videre.

Parallelt raser volden. Gaza bombes, Vestbredden annekteres, Libanon angripes. Sivile drepes. Kvinner og barn rammes hardest. Likevel er indignasjonen selektiv. Kvinners rettigheter brukes som retorikk der det passer – og glemmes når allierte står bak overgrep.

Ingen vestlige ledere roper høyt om kvinneundertrykking i Saudi-Arabia eller De forente arabiske emirater så lenge regimene spiller på lag med Vesten. Ingen snakker om «frigjøring» der. Krigen Israel og USA startet mot Iran, handler ikke om kvinner, den handler om makt.

Når makter som selv sterkt bidrar til undertrykking bruker feministisk språk for å legitimere vold, mister ordene sin betydning. Feminisme blir ikke lenger en frigjøringsbevegelse – men et verktøy. Likevel finnes det motstand. Kvinnelige politiske fanger i Iran tar avstand fra både eget regime og ekstern krigføring. De nekter å la seg bruke som påskudd for imperialisme. Palestinske kvinner forteller om vold, fengsling og overgrep. Deres erfaringer viser hvordan kvinners kropper gjøres til krigsarena.

Disse stemmene peker på noe avgjørende: frigjøring kan ikke bombes frem.

Solidaritet er ikke å bruke andres lidelse som begrunnelse for egen maktutøvelse. Det er å lytte, støtte og respektere at endring må komme innenfra – ikke fra missiler.

Det krever at vi holder fast ved to sannheter samtidig: Ja, kvinner undertrykkes i Iran. Nei, vestlig krigføring er ikke løsningen.

En feminisme som virkelig står mot undertrykking, må også stå mot krig som forsterker undertrykkingen. Og vi må kreve at våre egne myndigheter står opp mot ulovlig krig og folkemord.

Hvis ikke, er den ikke lenger en kamp nedenfra. Da er den bare maktens språk – med bedre ordvalg.