Mulighetsrommet

Kronikk av Asta B Håland i Klassekampen 4.oktober 2021

Sosialistisk venstreparti reiste fra regjeringssonderingen, og mange akker seg over at vi ikke får en flertallsregjering. Jeg ser ikke slik på det, mandatet fra velgerne var klart. Kanskje ikke for oljepolitikken, men kravet om å bekjempe de økende forskjellene ligger fremdeles fast.

Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake, sa Linda Hofstad Helleland i 2014. Åtte år med Høyrestyre, strukturelle endringer og mange ostehøvelkutt, har gitt mange aktører og organisasjoner behov for å si fra om sine behov. Ved hjelp av kronikker og utspill i pressen, prøver de å sikre at deres interesser ikke blir glemt opp i alle kompromissene som nødvendigvis må komme når flere partier skal bli enige om mål og retning. Jeg slutter meg med dette til koret av artikler, der adressaten er regjeringssonderingene på Hurdal og et mer radikalt Storting enn vi har sett på mange år.

Abortnemdene blir vi nok kvitt, i alle fall frem til 18 uke. Flertallet i Stortinget er der jo, og jeg regner med at med en mindretallsregjering, så stemmer partiene ifølge sitt program når det skal voteres i Stortinget. Men alt det andre er det mer usikkert med? Krav om samtykke inn i paragrafene om voldtekt? Kvinnekrav har en lei tendens til å bli glemt når det blir hektisk. Kvinner er jo generelt romslige og greie, vi forstår så godt at det lett går an å glemme fødetilbud, omorganisering av helseforetakene og tiltak mot ufrivillig deltid opp i alt det store som de må bale med, de som nå strever med fremtiden vår.

I tillegg er det jo knapt med tid til å gjøre så mye å gjøre med Solbergregjeringens siste statsbudsjett, men det hadde vært fint om vi i alle fall kunne få noe tannkrem puttet inn i tuben igjen. Tilbakeføre stipendieordningen for ungdom og overgangsstøtten for enslige forsørgere til det den var for åtte år siden? Reversere nedskjæringen i pappaperm? Brillestøtte til barn, støtte til tannregulering for barn, feriepenger for arbeidsløse? Småpenger for staten, men for den enkelte som er fratatt disse ordningene, vil det ha stor effekt.

Innsikten om at fattigdom ikke får fram ressursene i folk, var en viktig begrunnelse for innføringen av universelle rettigheter gjennom Folketrygden i sin tid, som Norge innførte på 60-tallet, da vi ikke var et rikt land. Kort sagt, mange av oss forventer at det allerede i høst blir påbegynt et krafttak når det gjelder å bekjempe barnefattigdom. Det første det nye Stortinget kan og burde bestemme, er at barnetrygden ikke kan trekkes fra sosialtrygd. Slik ordningen praktiseres i dag, er det i mange kommuner bare de aller fattigste barna som ikke får barnetrygd. Det er en skam og en skjensel. Å gjøre det ulovlig å trekke fra barnetrygden fra sosialstønaden, er et lett krav å oppfylle og forholdsvis billig. Jeg forutsetter jo at både eiendomsskatt, formueskatt og arveskatt heves (helst kraftig), og kan brukes til å dekke kommunenes økte utgifter.

De siste årene har kommunenes utgifter til sosialstønad økt med mange 100 millioner kroner.  Mye av økningen er en følge av Solbergregjeringens innstramming av arbeidsavklaringspenger, der ordningen er kuttet fra 4 til 3 år, i tillegg er reglene innskjerpet, så det er rett og slett blitt vanskeligere å få innvilget AAP. I tillegg er reglene for bostøtte blitt strammet inn, noe som også har gjort flere til sosialklienter.

Jonas Gahr Støre lovte i valgkampen å reversere endringene i arbeidsmiljøloven og endre politikken med hensyn på bemanningsbyråer og midlertidige ansettelser. Og det er bra. Men av og til skulle jeg ønske at partiene tok nok hensyn til at kvinner utgjør flertallet av velgerne på venstresida, og bød oss noe som ikke var fullt så smått.

Gratis barnehager til alle barn, og en regelrett dobling eller tredobling av barnetrygden er ikke billig, men hadde hjulpet mye på den gordiske knuten det tydeligvis er for politikerne å redusere barnefattigdom. Nå har forskjellige regjeringskonstellasjoner sagt at de setter kampen mot barnefattigdom veldig høyt i over 20 år, men situasjonen blir stadig verre. Det er mange årsaker til dette, men likningen er også svært enkel. Fattige barn har fattige foreldre, spesielt fattige mødre. Når staten med stadige nedskjæringer, gjør det vanskeligere å være lavtlønt og/eller syk, blir det i den andre enden produsert flere barn som også får problemer. Å øke barnetrygden er det enkleste grepet for å bekjempe barnefattigdommen. Det kreves andre tiltak også, men barnetrygden når 100 prosent av dem som har rett til den, med unntak av de barna som har foreldre på sosialstønad, og representerer samfunnets også økonomiske ansvar for den oppvoksende slekt.