En dag for solidaritet
Kronikk i Klassekampen 7.mars 2022 av Asta B Håland
Den internasjonale kvinnedagen 8. mars er en dag for kvinnekamp, men også for internasjonal solidaritet. Kvinnedagen ble innstiftet i 1910 på en konferanse i København, og ble brukt til antikrigsmarkeringer og til å fremme krav om almen stemmerett, fram til demonstrasjonen i St. Petersburg i 1917 ble starten på den russiske revolusjon. Deretter gikk det litt opp og ned med markeringene, ettersom første verdenskrig tok slutt og de fleste industrialiserte landene fikk innført stemmerett for alle. I Øst-Europa led 8.mars samme skjebne som den amerikanske morsdagen.
Morsdagen var i utgangspunktet en kampdag og antikrigsdag som startet under den amerikanske borgerkrigen, og er nå redusert til en blomsterkvast og frokost på senga for mor, i tillegg til en helligdag for handelsstanden. I store deler av Øst-Europa er 8.mars nå dagen hvor alle kvinner får blomster. Men i Polen har det vært kraftfulle markeringer de siste årene, og i Kyiv har det vært noen demonstrasjoner med virkning. I 2019 ble tre personer arrestert da høyreradikale demonstranter forsøkte å provosere kvinner som demonstrerte mot vold i hjemmet og seksuell trakassering.
Vi hadde nettopp begynt å puste lettere igjen etter to år med pandemi og nedstengninger, men krigens gru gjør igjen pusten tyngre. Ikke det at demonstrasjonene på kvinnedagen ikke har hatt bakteppe av krig før. Da den første 8.mars markeringen fant sted i Kristiania i 1915 med Alexandra Kollontaj som taler, herjet første verdenskrig. Da den nye kvinnebevegelsen startet opp tradisjonen igjen for nøyaktig femti år siden, herjet krigene i Indokina.
I dag forbereder mange 8.mars demonstrasjoner verden over. I Sør-Amerika gjelder det å utnytte bevegelsen som er skapt i abortsaken. I USA, som dessverre ikke har noen sterke tradisjoner på kvinnedagen, gjelder det å forsvare de abortrettighetene de har. I Tyrkia forbereder de seg på pepperspray og batonger når de skal ut å marsjere mot vold og de mange kvinnedrapene.
I Polen vet ingen hva som venter. I tillegg til de vanlige kravene om abortrettigheter og frihet fra vold, ventes det mange solidaritetsparoler for Ukraina. Noe som gjør det vanskeligere for de polske myndighetene å slå ned demonstrasjonene slik de pleier, men de vil nok forsøke allikevel. I India vil millioner marsjere mot voldtekt, vold og en enorm kvinneundertrykking, og det samme vil skje i Filipinene. I Kyiv vil det i år ikke være noen kvinnemarsj.
Her i landet preges parolene til 8.mars av de samme kampsakene, selv om bakteppet i «likestillingslandet» er betydelig mindre dramatisk enn ute i verden. Som vanlig har det også i år vært oppslag i mediene om hva som er galt med kvinnedagen, dens deltakere og organisatorer. Det er jo ikke så farlig med kvinner i Norge, vi har jo nesten lik lønn, mye mindre av menns vold og drap på kvinner enn i Latin-Amerika, lite tvangsekteskap, Metoo ble visst løst med avgangen til Trond Giske, og av og til blir voldtektsforbrytere til og med dømt i retten. Ikke har vi Taliban og ikke har vi Tysklands prostitusjonsindustri.
Og maset om likelønn er bare utmattende: Både LO og NHO er enige om at det ikke er riktig å prioritere å heve kvinnelønna i årets lønnsoppgjør, ikke denne gangen heller, selv etter 2 år med pandemi. Sykepleiere og lærere må forstå at det er andre grupper som trenger lønnsløftet mer, og ikke bare tenke på seg selv. Sykepleierne får nøye seg med applausen de høstet, da det sto på som verst.
Suffragettene som kjempet for kvinnelig stemmerett på starten av 1900-tallet ble fortalt at de var dårlige mødre, at de var bitre og ukvinnelige, og de krevde ikke annet enn det vi oppfatter som en selvfølge i dag. Ellers har det alltid vært saker og grupper å slåss for, som har vært «viktigere» enn det vi driver med.
Motstandere av kvinnekampen har skapt bildet av den stigmatiserte feministen, som alltid er på villspor og alltid er for kravstor, uten hensyn til andre enn seg selv. På 8.mars nekter vi å la oss temme av hånlige karikaturer, men krever vår rett til frihet og rettferdighet i solidaritet med kvinner over hele verden.