Jin jiyan azadi
Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 17. oktober 2022
13. september ble 22 år gamle Jina Mahsa Amini arrestert av moralpolitiet i Iran fordi hun ikke hadde brukt den påbudte hijaben etter forskriftene. 16. september ble hun drept.
Drapet på Masha har utløst mange og store demonstrasjoner mot prestestyret i Iran. Regimet kobler ut internett og stenger telefonnettet, og organiserer aktivt voldelige pøbelgjenger mot demonstrantene. Politiet bidrar med sitt, og bruker tåregass og batonger, massearrestasjoner og drap. Etter fire uker med demonstrasjoner er over 200 drept.
Men demonstrasjonene fortsetter, og ser ikke ut til å avta i styrke. Gjennom media får vi bare små glimt av det som skjer, men ingrediensene jeg har sett fra demonstrasjonene er dansende og spillende kvinner med flagrende hår. Andre klipper av seg håret i all offentlighet i protest mot morallovene og moralpolitiet, atter andre brenner hijaben.
Slagordet som samler de forskjellige fraksjonene er inspirert og hentet fra Kurdistan: Jin jiyan azadi– kvinner, liv, frihet. Men protestene er bredere og går dypere. For kvinners liv og frihet kan bare bli gjennomført i et sekulært samfunn, ikke i et samfunn med beinhard undertrykking, vold og religiøst tyranni.
Det er ikke første gangen det har vært opprør, opptøyer og store demonstrasjoner i Iran. De siste årene har det vært mange, og noen av disse har også vært store og omfattende, men har hver gang blitt slått ned hardt og brutalt. Kombinasjonen av et brutalt prestestyre og harde økonomiske sanksjoner fra USA og EU gjør livet vanskelig, spesielt for kvinner.
Prestestyret – makta – er godt organisert og ser ut til å ha et jerngrep over både politiet og hæren. Men optimismen råder, på tross av historien om de mange mislykkede forsøkene på å forandre styresett og samfunn både i Iran og Midtøsten.
Selv om Iran har hatt flere bølger av protester de siste årene, er mange enige om at denne gangen føles motstanden bredere av natur og omfang fordi den utfordrer det grunnleggende i den islamske republikken. Optimismen kommer av at de forskjellige organisasjonene og fraksjonene i denne situasjonen ikke er splittet og motarbeider hverandre, men tvert imot er enige om hva som står på spill og at kvinnene skal lede kampen. De iranske kvinnenes styrke og motstand vil inspirere kvinner over hele verden til å bekjempe uretten vi utsettes for.
Samtidig med protestene i Iran, blir det også mobilisert i iranske eksilmiljøer verden over. Millioner av iranere bor utenlands, flesteparten i Europa og Nord-Amerika. Eksilmiljøet er stort og mangfoldig. Mange flyktet allerede etter den islamske revolusjonen i 1979, men det har vært flere bølger med emigranter og flyktninger de siste 40 årene. Eksilmiljøene er naturligvis ikke enhetlig. Det krangles og diskuteres, og vi kan gå ut fra at det iranske regimet har agenter godt plassert for å nøre opp om enhver uenighet eller splittelse. Motsigelsene kan være vanskelig for ikke-iranske allierte å finne ut av, men greit å huske på. Noen er for eksempel veldig for å brenne hijab i protest mot morallovene, mens andre er redde for å krenke de som velger det frivillig. Men det er ikke frivillig hijabbruk som er saken nå, det må være legitimt for kvinner som lever under moralpolitiets tvang å sette fyr på sine lenker. Iranske kvinneaktivister maner til internasjonal solidaritet. Lørdag 22. oktober blir det solidaritetsdemonstrasjoner i hundretalls byer over hele verden. Også i Kyiv. For det iranske eksilmiljøet i Kyiv er det en spesiell situasjon. Mens de demonstrerer utenfor den iranske ambassaden, bruker russerne iranskproduserte droner mot befolkningen i Ukraina. Iran og Russland samarbeider om mer enn Syria, viser det seg.
På lørdag blir det også demonstrasjoner i flere norske byer, og en ny mulighet til å støtte opp om den iranske kvinnerevolusjonen. Kvinner i Iran har startet et opprør som de faktisk har mulighet til å vinne, så nå er det bare å komme seg ut på gater og torg og rope Jin Jiyan Azadi!
