Maskuliniteten

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 31. Mai 2024

Stakkars menn. Mannsutvalget leverte i slutten av april sin rapport med 35 forslag som skal bedre likestillingen for menn i Norge. Likestillingsministeren var storfornøyd med å endelig få satt menns likestillingsutfordringer på dagsorden, det er sikkert gøyere enn Voldtektutvalgets totalslakt av statsmaktens manglende evne til å beskytte kvinner mot menns vold, som ble levert tidligere i vår.

Tittelen på rapporten er «Likestillingens neste steg», som indikerer at nå som vi er mer eller mindre i mål med likestilling for kvinner, er det neste steget å jobbe for likestilling for menn. De har nemlig blitt glemt i alt styret med kvinnelønn, barselopprør, metoo, sexkjøpsloven og krisesentre. Alt det som kvinnebevegelsen maser om.

Kvinnebevegelsen bygger vårt arbeid på en maktanalyse av kjønnenes posisjon i samfunnet. Hvem eier mest, bestemmer mest, utøver mest vold og kontroll? Hvilke forventinger stilles til kvinner og menn, og hvordan henger kjønnsrollene sammen med makt? Kjønnsmaktstrukturen er ikke så vanskelig å få øye på i statistikken, men den rådende ideen om at Likestilling er en slags jekk, hvor vi først må løfte det ene kjønnet, og så det andre, for å skape balanse, er dessverre blottet for maktanalyse. Dette er ikke mannsutvalgets skyld eller ansvar, de forholder seg til tradisjonen og mandatet de er gitt. Men det har gitt utvalget noen veldig skumle ideer, som å gjøre Likestillings- og diskrimineringsloven kjønnsnøytral.

Formålsbestemmelsen til Likestillings- og diskrimineringsloven sier at den «tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling». En rød klut for de som vil løse menns likestillingsutfordringer! Ifølge likestillingsideologene, er dette veldig slemt mot menn, fordi det indikerer at menn i vårt samfunn har en bedre stilling enn kvinner. Som å si at menn tjener på kvinneundertrykking, ved at de selv får makt og privilegier de ikke ellers ville fått? At menn i kjønnshierarkiet faktisk er en politisk gruppe og ikke bare veldig dyktige individer?

Eller som å si at Norge ikke er en egen likestillingsøy i verden. Så mens millioner, for ikke å si milliarder av kvinner rundt i verden ikke har noen som helst kontroll over eget liv, antall barnefødsler, seksualitet eller økonomi, later mannsutvalget som at likestillingen «for kvinner» er i mål, og nå lider menn i Norge fordi de ikke har blitt likestilt nok, og derfor må likestillingsloven endres slik at den ikke lenger favoriserer kvinner.

I rapporten finnes ingen analyse i bunn, her er ingen kjønnsmaktstruktur, i beste fall er den en beskrivelse av enkelte trekk i samfunnet, sett fra enkelte menns perspektiv. I verste fall er den historieløs og falsk, der den ikke tar den giftige maskuliniteten på alvor, og heller ikke alle de av oss som betaler prisen for denne. Enten som offer for vold og overgrep eller mer indirekte gjennom alle ressursene som blir brukt for å tøyle og kontrollere menns vold og utagering.

Utvalget peker på likestillingsutfordringen med at det er flere kriminelle menn enn kvinner, også dette er visst mest synd for menn. Menns risikoadferd har alltid vært et samfunnsproblem, og henger selvfølgelig sammen med mannsrollen, som aktiv, tøff, dominerende og hensynsløs.

Utvalget kaller dette fenomenet, altså giftig maskulinitet, for opposisjonsmaskulinitet eller cowboymaskulinitet. Tenk terrorisme, partnerdrap og blind vold. Hvorfor skrive om slikt med så myke ord? Mens tidligere likestillingsministre har bedt kvinner om å ta seg sammen, slutte å være så sykemeldte, jobbe deltid, overlate økonomien til mannen osv, er det ingen menn som skal ta seg sammen i denne rapporten. De skal forstås, forklares og motiveres. Hva med å be menn ta ansvar og slutte med machotullet? Utfordre mannsrollen, slutte å voldta, behandle kvinner som likeverdige?

I en feministisk analyse av verden eksisterer det både klasser og kjønn. Altså et patriarkat som gir eldre og rike menn makt over yngre menn, kvinner og barn. Og spesielt over menn i arbeiderklassen.  

Klasseperspektivet blir også for ubehagelig for mannsutvalget: «Hvis man sammenligner lønnsnivået uten å inkludere de 10 prosent best betalte i befolkningen, blir lønnsforskjellene mellom menn og kvinner mindre skriver de i sin egen omdefinering av statistikk. Ettersom det er de 10 % rikeste av befolkningen vi på de fleste områder slåss imot, enten de betaler lobbygrupper, eller finansierer politiske partier og saker, finansierer propaganda, eller flytter til Sveits, er det jo godt gjort å bare ta dem vekk fra regnestykket, For hva om mange av menns problemer som utvalget peker på, i virkeligheten handler om klasse?