Hvem tjener på frontfagsmodellen?

Kronikk av Asta B Håland i Klassekampen 21. juni 2021

Så ble et avfallsanlegg i Fredrikstad et fikenblad for å avslutte Unio-streiken mot KS med tvungen lønnsnemnd. I Oslo kommune ble vanlig helgebemanning plutselig og øyeblikkelig en fare for liv og helse, så tvungen lønnsnemnd avsluttet streiken der også. Lærere og helsepersonell har fått mye skryt for sin innsats under pandemien, men det var egentlig ikke mulig å sprenge frontfagramma på 2.7 % sa Spekter. De hadde strukket seg langt nok med tilbudet om 2,82 %, mente de, og med tvungen lønnsnemnd ble det også enden på visa.

Onsdag forrige uke ble sykehusstreiken avsluttet med såkalt frivillig lønnsnemnd. Resultatet gjenstår å se.

Det virker nærmest umulig for kvinnedominerte yrker å ta igjen lønnsgapet og norsk arbeidsliv står fortsatt langt fra likelønn. En av de åpenbare årsakene til dette er frontfagsmodellen. Frontfagsmodellen innebærer at lønnsoppgjøret i konkurranseutsatt industri legger rammene for hvor mye det går an å forhandle om i oppgjørene for andre sektorer. Det er bred enighet om denne modellen blant de fleste av partene i arbeidslivet, og for LO er den nærmest hellig.

Frontfagsmodellen skal visstnok bidra til en jevn lønns- og inntektsfordeling, men alle vet at når frontfaget er ferdige med å spille rollen som bremsekloss og premissleverandør, slik at de hindrer andre yrker i å minske lønnsforskjellene, da starter de lokale forhandlingen på verksteder og verft. Da skal de ha sin del av profitten i lokale forhandlinger. Så rammen på 2,7 er fort glemt. Vi kommer også til å se det i år, oljeprisen er snart 75 dollar fatet, det er mangel på ansatte i mange firmaer i olja.

NHO sin begrunnelse for frontfagmodellen er at produktivitetsveksten bestemmer utviklingen i reallønn over tid. Hvis reallønnen vokser mer enn det produktivitetsveksten gir rom for, vil konkurranseevnen svekkes og ledigheten stige.  I dette premisset, som på mange måter er en løgn, er lederlønninger og kapitalavkastning holdt utenfor.

Noe som betyr at når lønnsforhandlingen er ferdige, sitter kapitaleierne igjen med resten. Og det er ofte ganske mye. Det betyr at frontfagmodellen er ei praktisk og ideologisk tvangstrøye for økte forskjeller. Eller sagt på en annen måte: hvor kommer alle disse nye milliardærene fra? Hvorfor øker forskjellene mellom folk?

Den rødgrønne regjeringen gikk til valg både i 2005 og 2009 på at de ville gjøre noe med lønnsgapet. Men lavtlønte tjener nå mindre i forhold til det generelle lønnsnivået enn før. Og det er også disse gruppene som best kjenner på dårligere arbeidsbetingelser, ufrivillig deltid, manglende beskyttelse og sosial dumping. De vasker kontorer og hotellrom, de lager og serverer mat. De passer og steller unge og gamle. Innvandrere er godt representert i disse yrkene, og de fleste er kvinner.

Det store likelønnsproblemet i Norge, er at arbeid ikke blir verdsatt likt. Arbeid som hovedsakelig utføres av kvinner blir systematisk verdsatt lavere enn arbeid som hovedsakelig utføres av menn, selv om kravene til utdanning, erfaring, ansvar og anstrengelse er de samme.

Og som Likelønnskommisjonen ledet av Anne Enger fastslo i 2008: Lønnsgapet følger et kjønnsdelt arbeidsmarked. Forhandlingsmodellen opprettholder stabile lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, og lønnsgapet vokser i foreldrefasen. Kommisjonen foreslo at staten skulle sette av en likelønnspott for å løfte lønnsnivået i kvinnedominerte yrker. Dette ble blankt avvist og strukturen og kjønnsforskjellen har bestått.

Både de politiske partiene og LO synes det er unødvendig å stille spørsmål ved at mannsdominerte yrker har større markedsmakt enn kvinnedominerte. Vi kan jo ikke godt sette oss opp mot Naturen heller. Eller Fellesforbundet og Frontfagsmodellen, for å si det på en annen måte. Kvinnene velger rett og slett bort lønn, og de har jo selv valgt å bli sykepleier, lærere, hjelpepleiere og barnehagelærer. Da blir det Natur at de økonomiske forskjellen øker mellom kvinner og menn. Og stiller noen seg opp mot Naturen, har vi jo alltids tvungen lønnsnemnd.

Frontfagsmodellen blir ofte framstilt som en stor suksess. Etter vårens parodiske vedtak om tvungen lønnsnemnd mot lærere og sykepleier og andre ansatte i offentlig sektor, er det på tide å stille det gode gamle spørsmålet om hvem som tjener på det?