Støttemarkering for "Thea" i Søviknes-saken
Av Katarina Storalm
Linkin Park, Madonna eller Outcast var å høre på radio. På kino gikk filmer som Snatch og Coyote Ugly. I år 2000 var jeg 16 år og begynte på videregående. Det var nok av ting å bruke tiden sin på, og det falt meg lite inn at politikk kunne være en av de tingene. Men så kom Søviknes-saken.
Se live-streaming fra markeringen her
Som jevnaldrende med jenta i Søviknes-saken var det ikke vanskelig å forestille meg hvordan jeg selv fort kunne havnet i en liknende situasjon. I den alderen er alt med alkohol nytt og uutforsket, og litt er plutselig litt for mye. At noen utnytter situasjonen og tar seg til rette seksuelt er en stor og høyst reell frykt ikke bare jeg hadde den gang, den lever alle jenter med.
Utviklingen i saken var skremmende da den eksploderte i februar 2001. Hvor fort den hadde blitt henlagt. Hvordan jenta ble diskutert og gjerne mistenkeliggjort i media. Hvor raskt den mistenkte hadde kommet tilbake i ordførerstolen. Måten hun ble svikta av ledelsen i det politiske partiet hun hadde engasjert seg i, et parti hvor hun under andre omstendigheter kanskje kunne hatt en politisk fremtid. Det var en opprørende sak den gang. Etter å ha hørt historien til fornærmede som nylig kom frem, er den ikke blitt mindre opprørende.
Når en 16-årig jente opplever noe slikt, får det konsekvenser for henne. Hun ble akutt psykisk syk og begynte med selvskading. Tre uker etter hendelsen på FpUs årsmøte i Langesund ble hun innlagt på psykiatrisk sykehus. I flere år slet hun med rusmisbruk før hun klarte å hente seg inn igjen og ta etterutdanning.
Den mistenkte gjerningsmannen er på sin side i dag norges olje- og energiminister. Søviknes har bevist at hans dømmekraft tillater ham å misbruke maktposisjonen sin i partiet og som offentlig tjenestemann for å skjenke og senere penetrere en overstadig beruset 16-åring. Og dette gjorde han med “100% ren samvittighet”, som han uttalte til media i 2001. Han har ikke min tillit.
Selv om jeg og jenta i saken ble født samme år og vokste opp med de samme populærkulturelle fenomenene og samfunnsmessige endringene, ble det to svært forskjellige liv vi skulle få. Jeg fikk med største selvfølgelighet gå videregående og ta utdanning. Jeg fikk tid til å vingle litt mellom ulike studieretninger og yrkesvalg før jeg fikk jobbe med det jeg helst ønsket. Jeg har kjøpt leilighet og startet familie. Alt som hun med største selvfølgelighet også skulle hatt, men som hun mistet i alt for mange år.
Slik urettferdighet kan man ikke tåle. Søviknes-saken gjorde meg til feminist. For meg tydeliggjorde den flere av mekanismene og ulikhetene som betvinger individene i et patriarkalsk samfunn. Når hun nå har bedt om å få saken gjenopptatt, og statsadnokaten avviser forespørselen hennes uten videre, blir jeg sint igjen. Jeg velger å ta kampen for henne, og for så mange andre som har vært igjennom noe liknende, selv om det ikke har rammet meg selv. Men jeg skal heldigvis ikke gjøre det alene.
Når man er ensom feminist vil hetsen og truslene, det som alle effektive feminister plages av, treffe med så stort trykk at man ikke holder ut i lengden. Politiske heltinner trenger en lynavleder, et kollektiv. En gjeng som støtter og backer, som fordeler trykket mellom seg. Man må organisere seg. Jeg valgte å organisere meg i Kvinnegruppa Ottar, blant annet fordi de demonstrerte høylytt mot Søviknes allerede i 2001.
Fredag 22. juni klokka 17.00 demonstrerte Kvinnegruppa Ottar igjen, sammen med Feministisk Initiativ, Feministisk Ungdom, Kvinnefronten, Rød Ungdom, Rødt Oslo og Oslo SU. Vi står foran Stortinget for å støtte kravet til gjenopptakelse av Søviknes-saken, som kvinnen og hennes advokat nå har søkt om, og at stetsadvokaten skal revurdere sin avvisning. Sammen krever vi rettssikkerhet for jenter og kvinner som blir utsatt for voldtekt.
