Tale til 30-årsjubileet
Tale av leder Ane Stø på seminar i anledning Kvinnegruppa Ottars 30-årsjubilieum 23.januar 2021
Kjære jubilant! Kjære jubilerende feminister!
Gratulerer med jubileumsåret! I februar i år er det 30 år siden Kvinnegruppa Ottar så dagens lys i Stavanger, allerede få uker etter at flere av oss hadde forlatt Kvinnefrontens landsmøte på grunn av en politisk uenighet om strategien i kampen mot porno og prostitusjon.
Vår nye organisasjon skulle alltid bekjempe porno, prostitusjon og vold mot kvinner i alle former. Vi skulle ikke la oss dupere av liberalister, akademikere og sosialarbeidere til å tro at verden ikke kan forandres og at kvinner bare må akseptere at vi har trukket taperloddet. Vi skulle holde fana høyt, være på gata, konfrontere alle som synes salg av kvinner bør være et gode for menn. Vi skulle aldri la oss skremme til lydighet mot kvinnerollen, venstresidedoktriner, media eller Norges lover.
Uenigheten med Kvinnefronten om porno og prostitusjon er nesten ikke eksisterende lenger og tiden har leget mange sår, men Kvinnegruppa Ottar har fortsatt å gå vår egen vei. De fleste av oss som var med fra starten er ikke mer tilpasningsdyktige enn vi var den gang! Kvinnegruppa Ottar i 2021 er en litt eldre og litt treigere organisasjon enn i 1991, vi har utvikla oss fra en gruppe aktivister til en medlemsorganisasjon med eget blad og statsautorisert revisor, men vi har ikke latt oss temme.
Vår første grensesprengende handling var valg av navn. De første åra var vi mer et nettverk av autonome aktivistgrupper. Den mest autonome gruppa var den i Stavanger, det var også de streitest damene med jobb og hus og mann. De var tydelige på kravet om at framtidas feministorganisasjon skulle hete Kvinnegruppa Ottar etter Elise Ottesen Jensen.
Det gikk sjokkbølger gjennom både Oslo- og Bergensgruppa. Skulle vi ha et mannsnavn på vår nye, flotte organisasjon?! Bergenserne slo seg helt vrange, som vanlig, og fant sitt eget navn: Kvinneaktivistene. Oslogruppa gikk lenge under navnet Kvinnegruppa Oslo Øst, men gikk etter hvert med på det uhyrlige navnet av taktiske årsaker. Planen var å finne et nytt og bedre navn som vi kunne være stolte av, men vi har for lengst omfavnet vårt lille bidrag til Queer-feminismen. Hvorfor er det bare menn som kan hete Ottar?
Aktivisme har alltid vært Ottars varemerke, og selv om noen av oss kanskje synes det blir litt lite action til tider, står vår aktivistiske tilnærming i en særstilling. Aktivismen tillater oss å være grensesprengende og utfordre kvinnerollen. Ved å være på gata, lage aksjoner, skrive rasende angrep på fiender i avisene, fraskriver vi oss ansvaret for hyggen og vår egen underordning.
Kvinnegruppa Ottar har demonstrert i Kina og i Finland, på Finnmarksvidda og i Setesdal. Det er dessverre ikke sånn at vi demonstrer mot all kvinneundertrykking, overalt, alltid, men vi lar oss i alle fall ikke stanse av tilfeldig geografi når det gjelder å bekjempe salg av kvinner. Mens Ottardamer ofte er enige om hvor det skal demonstreres, har det ofte vært vanskelig å bli enige om hvordan. Noen vil kle seg ut som et utdrikningslag hver gang det er valgkamp, noen vil ha grisemasker eller skjellettdrakter, noen vil alltid gjøre ting som er ulovlig.
Og noen synes alltid vi bør demonstrere i bunad, og selv om du ble nedstemt Randi, kan du glede deg over at Bunadsgeriljaen har gjort all hån til skamme: det var en god ide!
Av jubilantens mange gode egenskaper kan nevnes optimisme, pågangsmot, samhold og fandenivoldskhet.
Ensomme heltinner går fort tomme og er forsvarsløse mot trakassering og hets. Vi vet at den kampen vi står oppi, straffen for å utfordre patriarkatet, er vanskelig å takle i lengden hvis vi ikke støtter hverandre og har vår egen, felles forståelse av som er stilig, tøft og kult.
Alle politiske bevegelser med respekt for seg selv har en egen intern kultur, og Kvinnegruppa Ottars er preget av et litt overdimensjonert selvbilde, kombinert med en god del selvironi og en ukuelig vilje til å være hatobjekt nummer én blant alle drittfolk.
Historien om Kvinnegruppa Ottar handler altså mye om aktivisme. Vi forteller gjerne gode aksjonshistorier til nye medlemmer og aktivister, og er en viktig del av vår feministkultur. Men historien vår handler vel så mye om det usynlige organisasjonsarbeidet, skaffe penger, lage regnskap, drifte nettsider, arkivere og dokumentere, medlemsregister og betalingsgiroer, redaksjonsarbeid og medlemsbrev.
Når Kvinnegruppa Ottar nå feirer vårt trettiårsjubileum må jeg minne om at vi ikke hadde blitt mer enn et blaff, noen tilfeldige ad-hock-aksjoner, uten det enorme organisasjonsarbeidet som er lagt ned og som mange av oss legger ned daglig.
Skrivearbeid skal heller ikke undervurderes som aktivistisk virksomhet, og vi har produsert store mengder med avisinnlegg og kronikker igjennom tidene. Skrivinga og debattgleden i alle former er en vesentlig del av vår utadrettede strategi, der vi kan nå ut til folk som ennå ikke er en del av organisasjonen, men som likevel er med i feministbevegelsen og er opptatt av kvinners rettigheter.
Målet for feminister er selvfølgelig at vi skal bli overflødige ved at all kvinneundertrykking opphører, ingen ting ville glede oss mer. Men så lenge kvinner eier mindre og tjener mindre enn menn, så lenge pornokulturen råder, så lenge definisjonen på en kvinne er et menneske med vesentlige mangler, skapt for å beundre enhver mann av middelmådig betydning, så lenge kvinners kropper blir kjøpt og solgt på et internasjonalt marked, så lenge menns vold mot kvinner gjør at vi lever i frykt, så lenge vi lever i et patriarkat, er det sabla heldig at Kvinnegruppa Ottar finnes. Hvordan skulle det ellers gått med verden?
Kvinner i Norge har ingen idé om hvor heldige de er som har Kvinnegruppa Ottar, som driver med real brøytebilfeminisme. At vi går i front, tar upopulære standpunkt, tåler den latterliggjøringa som følger med, er helt nødvendig for at vi skal ha noen som helst framgang i kvinnefrigjøringa.
De traurige koronatidene har ikke vært kledelig for Kvinnegruppa Ottar. Vi trives best når vi kan samles i flokk, når vi kan diskutere feminisme i smått og stort over en øl eller tre, når vi kan arrangere demoer og stå på stand. Når vi kan være synlige for oss selv og andre. Men det kommer bedre tider folkens, der vi igjen skal flomme ut på gatene og gjøre byen utrygg for kvinnehatere. Det skal bli en fest!
Det aller beste med Kvinnegruppa Ottar, når vi jubler og gratulerer oss selv i jubileumsåret, er at vi ikke har planer om å legge inn årene! Vi har fremdeles en verden å vinne, og som den optimistiske gjengen vi er har vi planer om å bekjempe pornoidustrien og pornokulturen i tida framover. Og vi skal fjerne abortnemndene og skaffe oss en samtykkelov.
Det er ikke hvem som helst som kan ta på seg oppgaven med å knuse patriarkatet, men det er ingen tvil om at Kvinnegruppa Ottar, med vår smule trang til gigantomani, er damene for denne jobben. Gratulerer med 30 års jubileet, kjære feminister, og lykke til med de neste 30!