Avskaff nemndene!

Av Ane Stø i Ottar 2020

Ved å legge abortrettighetene våre på forhandlingsbordet til KrF, åpnet Erna Solberg i 2018 for omkamper om en abortlov som har vært uendret siden 1978. Kvinnebevegelsen klare motkrav har vært å avskaffe nemndene og utvide grensa for selvbestemt abort. Det er på tide å bli konkrete om hva dette innebærer. 

Selvbestemt abort bygger på prinsippet om at kvinnen selv er moralsk kapabel til å bestemme om det er forsvarlig å bære fram et barn, eller flere. Loven som i dag gir kvinner selvbestemmelse til uke 12, er gammeldags og patriarkalsk. Det er ingen annen grunn enn moralisme og det patriarkalske samfunnets trang til å kontrollere kvinners kropp og seksualitet, som gjør at kvinner som av ulike årsaker oppdager graviditeten seint, finner skader på fosteret eller opplever en endret livssituasjon må stå til rette for en nemd, eller tvinges til å føde barn de ikke vil ha. 

Uansett årsak til at et svangerskap er uønsket, er det kvinnen og familien som må leve med konsekvensene av de valgene som blir tatt. Striden står derfor om hvem som skal ta avgjørelsen, kvinnen selv eller en nemnd av leger. 

Abortnemdene

Abortnemndene ble innført med abortloven som trådte i kraft i 1964, som åpnet opp for tilgang til abort på visse kriterier. Fram til 1978 ble alle begjæringer om abort behandlet i nemnd. 

Nemndsystemet er utførlig beskrevet i forskrift om svangerskapsavbrudd, og skal vurdere om vilkårene for abort etter 12. uke er oppfylt. I abortloven er disse vilkårene knyttet til sosiale, psykiske og helsemessige forhold, eller skader på fosteret, i tillegg til svangerskap som er resultat av voldtekt og incest.  Nemnda består av to fast oppnevnte leger og skal bestå av en kvinne og en mann. Hvis nemnda avslår begjæringen, blir det automatisk fremmet klage til en sentral klagenemnd. Klagenemnda har fem medlemmer, der minst to skal være leger og minst en jurist, og minst tre kvinner og to menn. 

Ifølge Folkehelseinstituttet var det i 2018 bare én av 430 kvinner som fikk avslag på abort mellom uke 12 og 18. Når så å si alle som ønsker får innvilget abort før uke 18, er det ingen gode grunner til å utsette kvinner for ydmykelsen ved å brette ut sitt liv for fremmede, og forklare hvorfor det er umulig å ta vare på et barn, og krenkelsen ved at en selv ikke regnes som kompetent til å ta slike avgjørelser for seg selv og sin familie. En utvidelse til 18 uker åpner også for å gjeninnføre selvbestemmelse ved fosterreduksjon, som av tekniske årsaker ikke kan skje før uke 13. I Sverige har de hatt selvbestemt abort til uke 18 siden 1974. Å avskaffe nemndene før uke 18 er derfor et selvfølgelig krav.

Men abortnemndene innvilger i dag også aborter fram til uke 22, der lovens grense om «grunn til å anta at fosteret er levedyktig» settes. Mellom uke 18 og 22 stilles det krav til særlig tungtveiende grunner for å kunne avbryte svangerskapet, fordi man nærmer seg grensa for levedyktighet for fosteret. Det er de samme vilkårene som skal oppfylles før og etter 18 uker, men kravene til alvorlighetsgrad skjerpes.

Medisinsk vurdering

Det er altså lov å ta abort fram til uke 22 når visse lovfestede vilkår er oppfylt, spørsmålet er hvem som skal ta avgjørelsen. For å oppfylle intensjonen med selvbestemt abort, bør kvinner sikres selvbestemmelse så lenge det er lovlig å ta abort på sosialt grunnlag. Som hjelp i prosessen kan det være behov for god medisinsk informasjon, frivillig sosial rådgivning, og ikke minst et godt støtteapparat. Men et slikt apparat er noe helt annet enn en nemnd som skal overprøve ens egen beslutning. 

Flere andre land hvor abort er lovlig, har systemer som ligner på det norske nemndsystemet, der abort må godkjennes av to eller flere leger. Men det er også vanlig at avgjørelser om abort regnes som en rent medisinsk vurdering, og et forhold som bestemmes av pasienten i samråd med sin lege. Å avskaffe nemndene trenger ikke nødvendigvis å bety full selvbestemmelse fram til grensa for levedyktighet. Det er mulig å tenke seg en enkel medisinsk vurdering av vilkårene for aborter etter uke 18, av kvinnen selv i samråd med lege eller som et skjema der kvinnen skal krysse av på hvilke særlig tungtveiende grunner hun anfører. 

Fosterdiagnostikk

Det må også være en del av diskusjonen om økt selvbestemmelse hvordan vi kan utvide abortmulighetene den andre veien. Det er ingen tvil om at det er å foretrekke å slippe å ta abort, eller få gjort dette så tidlig som mulig i svangerskapet. Abort er en større påkjenning både fysisk og psykisk dess større fosteret er.

Siden abortloven ble vedtatt i 1978 har det skjedd store medisinske framskritt: Vi kan få enklere og mindre risikabel fosterdiagnostikk og det er medisinsk mulig å redusere antall fostre. Forutsetningene er altså til stede for økt selvbestemmelse. Men i dag er det bare kvinner over 38 år som tilbys informasjon om fosterets helsetilstand gjennom enkle undersøkelser som NIPT-tester og KUB-tester (Kombinasjon av tidlig ultralyd og blodprøve).  

Argumentene mot å gi alle gravide som ønsker det informasjon om fosterets helsetilstand, er at dette kan føre til sorteringssamfunn og legge for tungt ansvar over på kvinnen. Det er ikke kvinners informerte valg som skaper sorteringssamfunnet, og det er uakseptabelt å nekte kvinner informasjon som i høyeste grad angår henne. De som bekymrer seg for sorteringssamfunn kan jobbe for bedre støtteordninger for familier med spesielle behov, heller enn å stoppe kvinner fra å få innsikt og treffe valg om eget liv.  

Uansett hvilke metoder som utvikles, må fosterdiagnostikk være en rett for alle gravide som ønsker det. Jo tidligere kvinner kan ta informerte valg om sitt svangerskap, jo bedre er det. 

Avskaff nemdene

Tida er overmoden for at kvinner i Norge anses som myndige personer i alle spørsmål som angår vårt liv og vår kropp. Feminister i alle partier må jobbe for å fremme vedtak som sikrer selvbestemt abort til 18. uke. 

Det er større utfordringer med å få et stortingsflertall for selvbestemt abort til uke 22, så for å avskaffe nemndene må vi finne et alternativ som kan mobilisere politisk flertall. Gråsonen mellom 18 og 22 uker er komplisert, fordi de fleste vil være enige i at det skjer en gradvis utvikling av fosterets egenverd ettersom ukene går. Dette dilemmaet kan løses gjennom å innføre en enklere vurdering enn i dag, som samtidig sikrer at kvinnen er den som fatter den endelige beslutningen om det skal utføres abort.