Bakgrunn og historie
Om navnet Ottar
Kvinnegruppa Ottar er oppkalt etter kvinnesakspioneren Elise Ottesen Jensen (1886-1973). Gjennom store deler av 1900-tallet jobbet hun for kvinners rett til å bestemme over egen kropp og egen seksualitet gjennom seksualopplysning og prevensjonsveiledning. Hun var med å starte RFSU (Riksförbundet för seksuell upplysning) og jobbet både nasjonalt og internasjonalt med å bedre kvinners tilgang til prevensjon.
Elise Ottesen Jensen var opprinnelig fra Sandnes, men levde og virket det meste av sitt liv i Sverige. Hun jobbet som journalist under pseudonymet «Ottar», et navn som ble hengende ved henne resten av livet.
Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige og seksualiteten er et utrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet
Les mer om Elise Ottesen Jensen her:
Kvinnegruppa Ottars historie
I januar 1991 forlot aktivister fra Bergen, Oslo og Stavanger landsmøtet i Kvinnefronten. To års heftig debatt om de politiske linjene i porno- og prostitusjonskampen førte til bruddet. Utbryterne hadde ingen organisasjon, penger, eller allianser. Eller enda verre, gruppa i Stavanger hadde 8000 kroner i gjeld. Selv om de hadde knyttet bånd gjennom kampen i Kvinnefronten, var gruppene som forlot landsmøtet ikke enhetlige. De var ikke engang enige om de skulle fortsette som lokale, frie grupper eller bygge en ny felles organisasjon.
Stavangergruppa var først ute, og dannet Kvinnegruppa Ottar 15. februar 1991. De laget et minimumsprogram i 5 punkter, der de erklærte seg som en radikal, feministisk organisasjon som ville slåss mot porno og prostitusjon, forsvare abortloven, kjempe for kvinners økonomiske kår og drive internasjonal solidaritet. Rasistiske eller nazistiske ytringer var uforenelig med medlemskap. Navnet voldte mer bry, det ble brukt noen møter for å bestemme å ta navn etter pioneren Elise Ottesen Jensen fra Sandnes.
I Oslo dannet utbryterne først Kvinnegruppa Oslo Øst, og i Bergen kalte de seg Kvinneaktivistene. Begge disse gruppene var basert på feministisk aktivisme, altså stor aktivitet på gata, demonstrasjoner, aksjoner og debatter. Medlemskap var basert på aktivitet. Erfaringene fra mange år med harde kamper i Kvinnefronten hadde ført til en sterk skepsis både mot ledelse og nasjonal organisering. Gruppa i Stavanger brukte mye tid på organisasjonsarbeid, gjennom interne og åpne møter, nyhetsbrev og deltakelse i den offentlige debatten. Det som kom på trykk, ble kopiert og sendt ut til medlemmene, og ble det en langvarig debatt, ble kopiene til utklippsmapper.
I september 1991 skiftet Kvinnegruppa Oslo Øst navn til Kvinnegruppa Ottar. I 1993 skiftet Kvinneaktivistene i Bergen navn til Kvinneaktivistene Ottar. Ottar var blitt en organisasjon med grupper i flere byer og enkeltmedlemmer flere steder i landet. Høsten 1995 ble den første landssamlinga avholdt i Oslo, der det ble vedtatt felles program og vedtekter.
De første årene var den formelle kontakten mellom gruppene løs, fellesmøtene få og samhandlingen liten. Kontakten ble holdt gjennom personlige vennskap, i tillegg til utveksling av foredrag og innledere. Det første nummeret av Ottarbladet ble utgitt 8.mars 1997, og har siden kommet ut årlig til 8.mars. Et annet felles prosjekt som startet opp samme år, var engasjementet mot prostitusjonstrafikken i Finnmark og Barentsregionen og dannelsen av Nettverk i nord mot prostitusjon og vold, som Ottar tok initiativ til, og deretter brukte mye ressurser på.
I de fire åra fra 1995 til 1999 ble det ikke avholdt noen landssamling, men felles prosjekter og stadige angrep i media gjorde mangelen på felles ledelse og demokratiske beslutninger både mer synlig og mer problematisk. Til den andre landssamlinga i 1999, foreslo Oslogruppa å etablere landsmøte som høyeste organ og velge landsstyre der. Forslaget var kontroversielt, og resultatet ble et kompromiss mellom de to standpunktene som sto i organisasjonen. Et landsstyre ble etablert, men medlemmene der var representanter valgt fra de enkelte gruppene, og altså ikke valgt på landssamling.
Landsstyret fikk begrensa myndighet til å koordinere Ottar-gruppenes politikk og prioriteringer. Gruppenes selvstendighet sto fast, og forslaget om landsmøte ble avvist. Det ble vedtatt å fortsette ordningen med landssamlinger for å diskutere gruppenes erfaringer og bestemme program og vedtekter. Samtidig ble det vedtektsfestet å jobbe for at Kvinnegruppa Ottar skulle bli en landsomfattende organisasjon. Forslag om å avholde formelle landsmøter og at landsstyret skulle velges på landsmøtet ble vedtatt i 2006.