Forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte - høringssvar fra Kvinnegruppa Ottar

Kvinnegruppa Ottar viser til forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte, og oversender her våre synspunkter.

Kvinnegruppa Ottar slutter seg til de mange kritiske og til dels kraftige høringsuttalelsene som er sendt inn i forbindelse med dette lovforslaget, og støtter JURK, NKS og Krisesentersekretariatets vurderinger av at forslaget kan bidra til å svekke volds- og overgrepsutsattes rettsikkerhet. Forslaget bygger på en feilaktig antakelse om at ofre for vold og overgrep når igjennom med sine saker i rettsapparatet, men dette vet vi langt fra er tilfelle i dag. Å endre loven for å gjøre det vanskeligere å fremme søknad om voldsoffererstatning kan ikke være løsningen på en situasjon der det offentlig har stadig færre ressurser til å ivareta innbyggernes rettigheter. Voldsofrenes krenkelser og behov for samfunnets støtte blir ikke borte selv om loven velger å definere bort store deler av denne gruppen.

Vi skal kort gå inn på de punktene vi mener er mest skadelige eller som andre høringsinstanser har gitt lite oppmerksomhet.

Vilkår om rettskraftig dom

Forslaget om at det må foreligge en rettskraftig dom før retten til voldsoffererstatning utløses, innebærer en betydelig forverring i forhold til dagens ordning. Til tross for departementets forsikring om at dette også foreslås av hensyn til fornærmede og antatte skadevolder, sies det også rett ut at økonomiske og administrative hensyn for staten veier tungt i forslaget.

Kvinnegruppa Ottar støtter intensjonen om en lett tilgjengelig ordning og kort ventetid, men er sterkt imot en ordning som innskrenker voldsutsattes mulighet til å få oppreisning. Vold i nære relasjoner og voldtekter skjer ofte i situasjoner med kun to personer til stede, og det viser seg dessverre vanskelig å få tilstrekkelig bevis for domfellelse. Vi vet at svært mange av disse sakene blir henlagt på bakgrunn av bevisets stilling. Derfor mener vi det er helt nødvendig å gi oppreisning i tilfeller hvor det er en klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for en straffbar voldshandling, selv om anmeldelsen er henlagt eller siktede blir frifunnet i rettsapparatet.

Anledningen til å gå til sivilt søksmål ivaretar ikke voldsutsatte godt nok, da det i mange tilfeller er svært belastende, emosjonelt, sikkerhetsmessig og økonomisk, for offeret å gå gjennom en slik prosess.  Dette vil særlig gjelde skader som følge av vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Hensynet til voldsofre veier etter vår oppfatning langt tyngre enn at voldsutøvere blir stigmatisert eller at staten må utbetale erstatninger de ikke kan kreve regress for.

Det foreslås at kravet må være fremmet innen tre måneder etter at dommen er rettskraftig, rettsforliket er inngått eller etter at skadelidte fyller 18 år. Dersom vilkåret om rettskraftig dom vedtas, mener vi at 3 måneder er altfor kort tid, og mener fristen bør settes til 25 år. Dette for å hensynta offerets ulike utfordringer og faser i traumebearbeiding.

Ved søknad om erstatning i saker uten dom, foreslås det frist på innen seks måneder eller ett år etter at endelig påtaleavgjørelse er truffet eller etter at skadelidte fyller 18 år. Dersom vilkåret om rettskraftig dom vedtas, mener vi at 3 måneder etter fylte 18 år er for kort tid, og at fristen også her settes til 25 år, med samme begrunnelse som over.

Konsekvenser for overgrepsutsatte bosatt i utlandet

Det foreslås at norske dommer som omhandler skadevoldende handlinger utenlands, bare gjøres gjeldende når skadelidte har bopel i Norge. Når skadelidte ikke bor i Norge, henvises det til skadeerstatningsloven. Rettighetene til de som utsettes for seksuelle overgrep i utlandet nevnes spesielt i høringsnotatet. Vi minner om at det stadig gjøres avsløringer av norske menn som forgriper seg på barn i utlandet eller bestiller voldtekter og andre brutale overgrep mot barn andre steder i verden. Barna det gjelder blir skadet for livet, og det minste den norske staten kan gjøre for å bøte på egne innbyggeres brutale handlinger, er å sikre ofrene økonomisk. Erstatningen vil ofte være stor i internasjonal sammenheng. Derfor problematiserer departementet at muligheten for erstatning fra den norske staten kan bidra til at fattige familier kan la seg presse til å utsette barna for overgrep. Heller enn å senke beløpet eller avskaffe rettigheten, bør en slik problemstilling løses gjennom å finne måter å sikre at en eventuell erstatning tilfaller barna, ikke ved å frata overgrepsofre en økonomisk oppreisning som kan bidra til å hjelpe dem videre i livet.

Konsekvenser for særlig utsatte kvinner

I visse tilfeller foreslås det unntak fra vilkåret om rettskraftig dom. I tredje ledd heter det imidlertid at søknaden kan avslås dersom forholdet ikke er anmeldt eller at søker ikke har bistått i tilstrekkelig grad i etterforskningen. Her er det viktig at forventningene til skadelidtes bistand ses i sammenheng med det vedkommende er i stand til, og hun eller han ikke påføres urimelige belastninger.

Det er dessuten foreslått at erstatningsbeløpet kan avkortes eller falle bort dersom skaden har oppstått under forhold som gjør at det er urimelig at staten yter erstatning. I høringsnotatet blir dette eksemplifisert med at personer som frivillig har vært en del av et kriminelt miljø der det er en økt risiko for vold, kan miste retten til erstatning eller få beløpet avkortet.

Kvinner i rusmiljøer og prostitusjon er svært utsatt for vold, trusler, voldtekt og andre alvorlige krenkelser. Det er svært viktig at loven ikke utformes slik at ofrene selv sitter med skyld og ansvar etter vold og overgrep. Økonomiske bistand kan være helt avgjørende for hvordan de greier seg etter å ha blitt skadet som følge av vold, og det er helt nødvendig at de sikres økonomisk i slike tilfeller.  

For kvinnegruppa Ottar,
Ane Stø, leder