Misogyn avdeling
Få steder er det så tydelig at kvinnen er det annet kjønn som i medisinen.
Kronikk i Klassekampen 31.januar 2022 av Asta B Håland
Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, før loven om sjølbestemt abort ble innført, var jeg svingdørspasient på gynekologisk og fikk mange erfaringer med kvinneforakt og kvinneundertrykking. Ikke bare personlig. Ingen pasienter på gynekologisk hadde høy status, og de som var inne for abort var nederst i hierarkiet. Det var gråt og tenners gnissel.
Det jeg husker best fra det siste oppholdet, er hvordan jeg kravlet ut på vaktrommet da jeg første gang klarte å komme meg ut av sengen, fast bestemt på å lese hele journalen. Og jeg var like bestemt på å saksøke sykehuset dersom det noe sted i journalen ble antydet at jeg var hypokonder eller idiot. Etter et par år med svingdør ble jeg til slutt operert og fikk fjernet diverse. Siden det har endometriosen vært til å leve med.
At kvinner har 32 % større sjanse for å dø ved operasjon dersom kirurgen er en mann, nådde mange aviser nå i januar, og artiklene gikk sin seiersgang i sosiale medier. Ingen av de som kommenterte, som jeg fikk med meg, var overrasket over funnet. Det er som kjent vanskelig for menn å ta kvinners helseplager på alvor og enda vanskeligere å forstå at vår kropp i mange tilfeller faktisk fungerer annerledes enn menns. Men forrige ukes nyhet om kvinnehelse var at den franske presidenten proklamerte en stor satsing for å bekjempe endometriose. Dette er ikke et kvinneproblem. Det er et samfunnsproblem, sier Macron.
Målet til de franske myndighetene er å øke kunnskapen om sykdommen, og også gjøre det lettere å få diagnosen. I Frankrike regnes endometriose som hovedårsak til infertilitet hos kvinner, og de anslår at 1 av 10 kvinner er rammet. Prosentdelen er lik i Norge og her i landet tar det nå sju år i gjennomsnitt å få diagnosen. Det finner jeg underlig, for i motsetning til de som behandlet meg på gynekologisk, forsto både min mor og legen hvordan det var fatt da jeg begynte å menstruere på 70-tallet. Etter samråd de to imellom, ble jeg satt på p-piller som hjelp og botemiddel.
Nesten 50 år seinere ser det til og med ut til at mødrenes og distriktslegenes kunnskap om kvinnelidelser har gått tapt.
Simone de Beauvoirs definisjon av kvinner som det annet kjønn, er sjelden så sant som det er i medisinen. Grunnforskningen, også dyreforsøk, gjøres fortsatt kun på hanndyr, og sykdommer som i størst grad rammer menn får mer oppmerksomhet enn sykdommer der kvinner er i flertall. De fleste medisiner blir også i stor grad utprøvd på menn. Kvinner er jo kompliserte med hormoner, menstruasjon og graviditeter. Det er mye lettere å forske på menn, mange færre variabler å ta hensyn til rett og slett. At hjertemedisiner og annet ikke passer helt til å behandle kvinner er jo beklagelig, men forskning er dyrt.
Vi skal snart få en ny rapport om kvinners helse, og AP og SP lovte økt satsing på dette i Hurdalsplattformen. Og her skulle det være nok å ta tak i: Muskel- og skjelettplager, reumatiske og immunologiske lidelser er store kvinnesykdommer, i tillegg til at vi altså har andre symptomer enn menn på hjerte- og karsykdommer og responderer annerledes på medisiner.
Regjeringen burde heller ikke mangle motivasjon. I Frankrike som i Norge koster kvinnesykdommene mye penger og fører til stort sykefravær. At kvinners sykefravær er nesten dobbelt så høyt som menns, er ofte blitt forklart med at kvinner har spesielt belastende yrker og store omsorgsoppgaver (og mer enn én gang er det antydet dårlig arbeidsmoral).
Men kanskje handler det også om at vi får sein, feil og dårlig behandling for sykdommer som ikke hadde trengt å ødelegge livene våre? Hvis vi bare visste mer om disse underlige kvinnene.