Den norske sexkjøpsloven

Av Trine Rogg Korsvik, Anne Kalvig og Ane Stø i Ottar 2020

Loven som kriminaliserer kjøp av seksuelle handlinger, men ikke salg, er historisk unik: Ansvaret for prostitusjonshandelen blir flyttet fra dem som utsettes for prostitusjon til prostitusjonskundene, som holder handelen gående. Motstandere av sexkjøpsloven hevder gjerne at den bygger på et puritansk og moralistisk syn på sex og arbeid. At sexkjøpsloven er resultat av flere tiår med feministisk mobilisering, blir usynliggjort. 

Det var de norske feministiske forskerne Cecilie Høigård og Liv Finstad som først foreslo å kriminalisere horekundene, dette gjorde de så tidlig som i 1981. Det var grundig forskning og inngående kjennskap til skadene de prostituerte gjennomlever som førte til denne konklusjonen. Begrepet «horekunde» var nytt, og brukt for å flytte stigmaet fra de som selger sex, over på kjøperne. Aktivister fra kvinnebevegelsen skapte oppmerksomhet om kravet ved å aksjonere i Oslos prostitusjonsstrøk og spraye «horekunde» på bilene til menn som prøvde å kjøpe sex av dem. Virkningen var enorm. «Horekunder jages i Oslo» sto det på forsiden av avisene. Potensielle kunder våget seg ikke ned på strøket. 

I 1982 ble kriminalisering av horekunder debattert på Stortinget, men fikk liten oppslutning blant stortingsrepresentantene. 

Saken lå død i flere år inntil Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, med påfølgende fattigdom og kaos, førte til en kraftig økning av transnasjonal prostitusjon. I Oslo og andre norske byer ble det åpnet bordeller, som oftest i boligstrøk. Naboer og feminister – særlig fra den nystiftede Kvinnegruppa Ottar – protesterte, og aksjonerte utenfor bordellene med krav om at de skulle stenges. Aksjonistene opplevde å bli trakassert av bordellkundene og bli drapstruet av halliker og mafia. 

En viktig seier som kom ut av bordellkampen, var at hallikparagrafen ble utvidet til å gjelde utleie av leiligheter der prostitusjon foregikk.

Slaget om Finnmark

I Finnmark på slutten av 1990-tallet, fikk den norske kampen mot prostitusjon et vendepunkt. Hver helg ble russiske kvinner fraktet til campingplassen i den samiske bygda Skiippagurra i Tana kommune, med 3000 innbyggere. Kundene var lokale så vel som tilreisende menn. Prostitusjonen preget hele det lille bygdesamfunnet, og ble en del av mannskulturen. Skolegutter debuterte seksuelt med prostituerte, naboer og slektninger utnyttet purunge, russiske jenter. Prostitusjonen påvirket også hvordan de lokale guttene begynte å behandle jenter generelt; seksuell trakassering ble et stort problem.  

Bygdefolk som ikke likte utviklingen følte seg maktesløse, men begynte snart å organisere seg, i samarbeid med blant annet Kvinnegruppa Ottar og samiske kvinneorganisasjoner fra Finland, Norge og Russland. Det gikk hardt for seg: Demonstrantene ble blant annet forsøkt kjørt ned, og flere fikk alvorlige trusler. Kravet om å forby sexkjøp for å ta knekken på trafikken, ble reist på ny.

LO og sexkjøpsloven

I 1999 ble Sverige det første landet til å forby sexkjøp, som del av en lovpakke for å bekjempe menns vold mot kvinner, den såkalte Kvinnofridslagen. Dette satte ny fart i den norske kampen, og i 2000 vedtok 8. marskomiteen i Oslo «Kriminaliser horekundene!» som en av hovedparolene i toget. Venstresidas ungdomspartier og RV (forløper for Rødt) gikk inn for sexkjøpsloven, og snart kom LO med på laget.  

I 2001 ble Gerd Liv Valla tidenes første kvinnelige LO-leder. Fra denne posisjonen satte hun kvinnesaker på dagsordenen i langt sterkere grad enn sine mannlige forgjengere. Foruten radikale kvinnekrav som 6-timers normalarbeidsdag, kjønnskvotering og likelønn, gikk Valla inn for å kriminalisere sexkjøp. 

Det første steget var at LO-kongressen i 2005 vedtok forbud mot at tillitsvalgte kunne kjøpe sex, og en vurdering av sexkjøpsforbud som ett av flere tiltak mot trafficking. I sin 1.mai-tale i 2006 tok Valla til orde for kriminalisering av sexkjøp. Gjennom LO-lederens plass i Arbeiderpartiets sentralstyre påvirket hun partiet i samarbeid med blant annet AUF og Oslo Ap, som allerede hadde gått inn for sexkjøpsloven. 

På landsmøtene i 2007 gikk alle partiene i den rød-grønne regjeringen inn for å forby sexkjøp, slik at det ble flertall i Stortinget for å vedta sexkjøpsloven 20. november 2008, med virkning fra 1. januar 2009. Men vedtaket skjedde ikke uten motstand.

Motstanderne av sexkjøpsloven  

Målgruppa for sexkjøpsloven, sexkjøperne, er sjelden de som offentlig har frontet motstand mot loven. 

På 1990-tallet var de fremste forsvarerne av prostitusjon halliker og andre kriminelle, som truet prostitusjonsmotstandere med vold, samt FrP-politikere som Carl I. Hagen, som gikk inn for offentlige bordeller. Seinere har også PION, som hevder å være en interesseorganisasjon for sexarbeidere, til tross for at de ikke er en medlemsorganisasjon, gjort alt de kan for å normalisere prostitusjon, med inspirasjon fra, og nettverk knyttet til, det europeiske prostitusjonsmarkedet. De seneste årene har også menneskerettighetsorganisasjoner som FRI – Foreningen for seksualitetsmangfold (tidligere LLH) og Amnesty gått inn for å legalisere prostitusjon. 

Da spørsmålet om forbud mot sexkjøp ble aktualisert på begynnelsen av 2000-tallet, ble venstresidas partier og LO utsatt for en intens lobbyvirksomhet fra det nasjonale kompetansesenteret Prosentret og PION. Enkeltstående prostituerte ble frontet overfor politikere, for eksempel på LO-lederens kontor og på Arbeiderpartiets og SVs landsmøter, for å hindre dem i å gå inn for sexkjøpsloven. 

Lobbyvirksomheten bar frukter, og alle toppene i Arbeiderpartiet og SV, som fra 2005 satt i regjering, var imot å innføre en sexkjøpslov. Da Aps landsmøte i 2007 gikk inn for å kriminalisere sexkjøp, var det med 184 av 300 stemmer. Det var et grasrotopprør, med støtte av AUF, LO, og Arbeiderpartiet i Oslo og Hordaland som sikret vedtaket.

Også i SV var det et grasrotopprør anført av SU og Hordaland SV som gjorde at landsmøtet i 2007 vedtok å innføre sexkjøpsloven, etter først å ha nedstemt dette i 2005. RV var en viktig pådriver for sexkjøpsloven, men var ikke representert på Stortinget. Krf var det første Stortingspartiet som gikk inn for å forby sexkjøp, og var en viktig støttespiller i kampen.

Kvinnebevegelsen kjempet fram sexkjøpsloven gjennom mange tiår med hardt, idealistisk og politisk arbeid. Selv om motstanderne fortsatt er aktivt til stede i det politiske landskapet, er vi klare for å ta kampen videre når det gjelder hjelpetiltak, exit-programmer og oppholdstillatelse for trafficking-ofre.