Lønn i himmelen

Kronikk av Asta B Håland i Klassekampen 3. januar 2022

At arbeid ikke blir verdsatt likt, er det store likelønnsproblemet i Norge. Verdifastsettelsen følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Selv når kvinner tar utdanning og velger yrker der lønnen er høy, tjener de, som gruppe, mindre enn det menn med samme utdanning gjør. Forskjellen mellom kvinners og menns lønn blir, både her i landet og i verden, ikke mindre, men større, og vi har i tillegg et ekstremt kjønnsdelt arbeidsmarked. Arbeiderpartiet og LO har gjennom snart 60 år hatt prioriteringen av, og kronetillegg til, de lavtlønte som propagandistisk oppskrift på å løse problemet. Den oppskriften har ikke vært noen suksess.

Fagforeninger er bygget opp om organisering for klassekamp. Arbeid mot kapital, de manges interesser mot de få. Den kampen er ikke over, på tross av mye retorikk om at klassekampen er død, og at klasser ikke finnes lenger. Fagbevegelsen er vårt skjold og verge, og har preget den politiske utviklingen i hele det forrige århundre. Vi fikk det alle bedre, ikke minst kvinnene. Velferdsstat, lik tilgang på utdanning, tarifflønn og ferie. Tilgang til abort og prevensjon.

Men på tross av arbeiderbevegelsens suksesser, ble ikke spørsmålet om kvinnenes menneskeverd og likestilling løst. Arbeiderbevegelsens ledere og medlemmer hadde alltid viktigere saker å prioritere enn kvinnenes interesser, og sviktet derfor kvinnene i mange saker. Før krigen gikk de inn for yrkesforbud for gifte kvinner. Da de ble tvunget til å oppgi denne politikken, gikk de inn for utestengelse av kvinner i mange yrker. LO hadde egne kvinnetariffer der kvinner tjente dårligere enn menn, i mange tilfeller for nøyaktig samme arbeid, og mange så på dette som rettferdig og naturlig. Menn hadde tross alt en familie å forsørge.

Kvinnekampen er annerledes enn klassekampen fordi det ikke er tydelige hvem som er motstandere. Menn har (kortsiktige) fordeler av sine privilegier, men det er min klare overbevisning at til syvende og sist vil det store flertallet av menn også tjene på et samfunn der kjønnsverd er erstatta med menneskeverd.

Der det finnes makt, penger og ære, har alltid menn hatt flertall. Og menns interesser blir som regel prioritert. En av de viktigste årsakene til at kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen opp gjennom historien har hatt store uenigheter, er at en mannsdominert fagbevegelse har støttet opp om den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom kjønnene. I tillegg er det slik at arbeiderbevegelsens kultur og styrke med tradisjonelle krav til lojalitet, enighet utad – uenighet innad, kan være skadelig når det virker sammen med generelle over og underordningsstrukturer. Konsensuskravet, som har preget arbeiderbevegelsens organisasjoner i det hele, har til tider virket lammende på kvinnene.

I diskusjonen om urettferdig fordeling av makt, arbeid og penger mellom kvinner og menn er det ofte vanskelig å trenge gjennom forestillingen om at likeverd mellom kjønnene er en harmonisk, lineær prosess. Kvinner skulle bare gjort ting annerledes, valgt annerledes, da hadde vi sluppet å bare tjene 85 % av hva menn tjener. Vi får stadig høre at det er vår egen skyld, selv etter at kvinner i flokk og følge har tatt utdannelse på høyskoler og universitet. Mange forskjeller og urettferdigheter kan ikke forklares på noen annen måte enn kjønn. Men, det er jo omstridt, må vite. Mange, mange menn blir sinte dersom verdens urettferdighet blir feministisk forklart. Og mange kvinner vil ikke gjøre menn sinte, det er en del av sosialiseringen for å bli kvinne, at vi vet det er vår jobb å sørge for hyggen.

Nytt år, utdeling av nye kort? Mens pandemien går sin skeive gang, med sprengte intensivavdelinger, nedstengninger, oppsigelser og permitteringer, med flere mishandlede kvinner som biprodukt, forbereder mange yrkesgrupper sine lønnskrav. Globalt stiger råvareprisene, selv om det bare er energiprisene som foreløpig har fått særlig oppmerksomhet. Men bare vent, og mens både husholdningene, bøndene og industrien strever med strømregningene, nærmer det seg hovedoppgjør. Det krever ikke mye innsikt å spå mange streiker og konflikter. UNIO har allerede satt frontfagmodellen under debatt. Mange vil ha sitt, ikke minst kvinnedominerte yrker som lærere og sykepleiere. Men både regjeringen og fagbevegelsen må forberede seg på at vårens lønnsoppgjør vil vise at kvinnene er lei av å være tålmodige, lei av at våre interesser alltid kommer i siste rekke. Forventningene om at dette oppgjøret skal bidra til å tette lønnsgapet er skyhøye og et dårlig forhandlingsresultat vil bli møtt med raseri.