Vi er mange

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 7. Mars 2025

Når verden går av hengslene, må vi organisere oss

Vi lever i en tid hvor individualisme dyrkes, noe vi ser i synkende medlemstall i fagforeninger og sivilsamfunn. Dette kan koste oss dyrt. De med makt og penger har alltid vært organisert. Penger er makt. Strukturer er makt. Det vi historisk har hatt, og fremdeles har, å stille opp mot denne makten og disse pengene, er organisering.

En sosial bevegelse er en protest mot normer og maktstrukturer – et oppgjør med etablerte ideer og praksiser. Slike bevegelser har som mål å få oss til å bryte med gamle tankesett og skape nye måter å handle på. Sosiale bevegelser har i mange land gjennom mange år satt dype spor. I Norge gjorde kampen for nasjonal selvstendighet oss fri fra Danmark og Sverige, og senere påvirket den kampen om medlemskap i EU. Arbeiderbevegelsen bygget en velferdsstat som sikret lønn å leve av og større trygghet i arbeidslivet. Kvinnebevegelsen utfordret patriarkatet og endret både samfunn og hverdagsliv. Disse kampene ble vunnet gjennom organisering og fellesskap. I morgen skal vi ut på gater og torg, og vise oss fram igjen.

Kriger utkjempes for land og ressurser. Akkurat nå handler det om kobolt, andre mineraler og olje i Afrika, slik vi også ser i Midtøsten, hvor oljeressurser har vært en kilde til konflikt i over et århundre. I Ukraina fører Russland en angrepskrig for territoriell kontroll, mens USA øyner Grønlands smeltende is som en mulig kilde til mineraler og økt areal, og forlanger tilgang til sjeldne jordarter i Ukraina. Verden står overfor en ny opprustningsperiode, der økonomiske og geopolitiske interesser veier tyngre enn alt annet. Da er det viktig å minne om at arbeid for fred og organisasjoner mot krig og opprustning også har røtter som sosial bevegelse. Hele forrige århundre var på alle måter preget av militarisme og antimilitarisme, og ofte nært forbundet med kvinnebevegelsen.

Kvinners kropper har alltid vært en politisk slagmark. Voldtektene, mishandlingen og kvinnedrapene som skjer i fredstid eskalerer i krig. Det er mange eksempler, hundrevis av unge kvinner som bortføres fra skoler i Nigeria, dødstallene for kvinner og barn i Palestina. Jenter tvinges inn i prostitusjon over hele verden, og i land som Etiopia bruker de også som barnesoldater.

Historisk har kvinner blitt betraktet og behandlet som en strategisk ressurs – ikke minst fordi de kan føde barn. Ser vi dette i sammenheng med militarisering og økonomiske maktspill, er det logisk at flere nå har det travelt med å begrense kvinners rettigheter. Polen har ennå ikke endret sine strenge abortlover, til tross for løfter om det i valgkampen for to år siden. USA har fjernet det føderale abortvernet, noe som gir delstatene fullmakt til å innskrenke tilgangen til trygg abort, noe de også gjør. I Russland frykter myndighetene at synkende barnetall svekker militæret og økonomien. Myndighetene har nå gjort det straffbart å forsøke å overtale noen til å ta abort, og presser samtidig private klinikker til å stanse inngrepet. Patriark Kirill har uttalt at færre aborter vil gi en umiddelbar befolkningsvekst. Dette er ikke enkeltstående hendelser. Når samfunn er i krise, og ikke minst trenger soldater, angripes kvinners kroppslige autonomi først.

Samfunnsmessige endringer skjer ikke av seg selv, men gjennom sosiale bevegelser. Historien har vist oss at sosiale bevegelser kan være destruktive og reaksjonære, som den som nå sprer seg globalt. MAGA-bevegelsen og liknende europeiske slektninger, er tilbakeskuende slik reaksjonære bevegelser har vært før, særlig på 1920- og 30-tallet. Men historisk har sosiale bevegelser, tilhørt framskrittet og vært avgjørende for å bekjempe undertrykkelse og bygge rettferdighet.

Se for deg en verden der alle mennesker har like rettigheter - og like muligheter. Der kvinner og jenter ikke er redde for å gå ute alene om kvelden, der menn og kvinner får likt betalt for den samme jobben, og kan dele omsorgsarbeidet i hjemmet. Vi er ikke der nå – mange steder i verden er langt unna - men kvinnedagen er en påminnelse om at vi fortsatt må kjempe mot patriarkatet, undertrykkelsen og volden mange kvinner møter hver eneste dag,

Fienden har makt og penger, men vi er mange. Rettigheter vi tar for gitt, er aldri garantert. Framskritt kan reverseres. Undertrykking har aldri blitt stanset av tause og passive mennesker, men ved organisering og handling. 8. mars er en dag for å kreve frihet og rettferdighet – ikke bare for oss selv, men for kvinner over hele verden. I en tid hvor verden beveger seg i en autoritær og militaristisk retning, er solidaritet og organisering viktigere enn noensinne. Kvinnedagen 2025 er kanskje viktigere enn noen gang, og minner oss på at fremskritt må kjempes for – og forsvares. Av oss, av våre bevegelser og organisasjoner.