AU pair og husarbeid

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 14.april 2023

Like før påske la regjeringen fram et forslag om å avvikle den sterkt kritiserte au pair-ordningen, som har sikret velstående familier rent hus og pene barn for en billig penge siden 1969. For mange, særlig tilhørende LO og venstresiden, er dette en gledelig realisering av løftene fra Hurdalsplattformen. Endelig skal Norge avvikle dette moderne slaveriet, jublet LO-leder Peggy Hessen Følsvik.

De som nyter godt av ordningen har naturligvis protestert høylytt. Au pairene i Norge lever ifølge disse i en drøm av kulturutveksling, og får ta del i en velberget familie som er inkluderende og snille, som enkelte kvinner med au pair hevder i media. Og det er interessant at i «verdens mest likestilte land», er det nesten bare kvinner som er ute og protesterer mot avvikling av billige hushjelper. Husarbeid er fortsatt kvinnesak.

Hvor mye arbeidet i hjemmet er verdt, har vi kranglet om siden før kvinnene fikk stemmerett. Mens borgerskapets kvinner kjempet for stemmeretten fra slutten av 1800-tallet, organiserte den voksende arbeiderbevegelsen tjenerskapet. Det gikk hardt for seg, både i de mange hjem som motarbeidet alle forsøk på at hushjelpene organiserte seg, og i samfunnslivet ellers. For eksempel ble den første husmorforeningen i Oslo, Hjemmenes Vel, opprettet som et direkte mottrekk mot hushjelpenes forsøk på organisering. Anna Gjøstein, som var pytt og panne i hele denne perioden for kvinneorganisasjonene i Stavanger, måtte gå av som lokallagsleder i Kvinnesaksforeningen etter å ha solidarisert seg med hushjelpene som krevde bedre lønns- og arbeidsbetingelser.

I min tid som småbarnsmor, da barnehageplassene var få og vanskelig å få tak i, tydde vi til dagmammaer og praktikanter. Behovene for barnepass ble dekket av hjemmeværende mødre og unge jenter uten skoleplass. Vi betalte svart, for verken praktikanten, dagmammaen eller foreldrene (les mødrene) hadde råd til å blande inn skattemyndighetene. De fleste var snille, stakk litt ekstra penger til dem når det var litt til overs, men strukturen var dypt kvinnefiendtlig. De unge jentene som brukte et eller flere år på slikt arbeid, i uformell sektor som det heter i økonomispråket, fikk verken godskrevet pensjon eller ansiennitet.

Så ble barnehagebehovet dekket, problemet var tilsynelatende løst, men det er fortsatt vanskelig å få kabalen til å gå opp. Problemet er del av samme struktur. Arbeidslivet er hardt. Kravene til produktivitet i arbeidslivet har økt kraftig de siste tiårene, og vi har ikke hatt en arbeidstidsreduksjon siden 80-tallet.

Ifølge SSB, utfører menn om lag 40 prosent av alt husholdsarbeid i dette landet, men mye av menns arbeid i hjemmet er knyttet til oppussing og vedlikehold. Husarbeid og omsorgsoppgaver er noe av det som krangles mest om i norske familier. Hos de fleste med normal lønn og heim, er ideen om å ansette tjenerskap nærmest absurd, uavhengig av pris på tjenestene. Da får det heller bli krangel.

I velstående familier derimot, kan det å kjøpe seg tjenester være en måte å omgå konflikter om husarbeid. Blant mannlige toppledere har 75 prosent hjemmeværende kone som får hjem og familieliv til å gå rundt. Blant kvinnelige toppledere er situasjonen nesten omvendt: 75 prosent har en ektefelle med like lang arbeidstid som dem. Da er det praktisk å importere unge kvinner fra fattigere land, som kan hjelpe til med kabalen, barnepass og husarbeid, slik at mor kan bruke like mye tid på arbeidet som far. Når det meste av husarbeidet utføres av unge kvinner fra fattigere land, kan både mann og kone påberope seg likestilling i hjemmet.

Private løsninger med å kjøpe seg arbeidskraft, enten som hushjelp eller au pair, har økt over hele den vestlige verden, som en strategi for å møte økte krav og spenninger familier. Ifølge ILO finnes det i verden 75,6 millioner som arbeider i private hjem. 76,2 prosent av disse er kvinner. Hushjelpyrket er dominert av kvinner, til liks med andre lavtlønnsyrker. Utviklingen med fattige kvinner som migrerer for å skaffe seg et bedre utkomme vil høyst sannsynlig bare fortsette i årene som kommer, men sosial dumping er ikke bare noe som rammer det organiserte arbeidslivet. Den norske fagbevegelsen har klart å lage en politikk for importert arbeidskraft med allmenngjøring av tariffavtaler, bruk av lovverk og kamp mot sosial dumping. De som vil og kan kjøpe seg ut av tidsklemma, må i framtida betale skikkelig for tjenestene. Fattige kvinner har også krav på lønn og faglige rettigheter.