Der sulten rammer

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 4. august 2023

Sommerens nyhetsbilde har vært preget av politiske skandaler og skogbrannfaste sydenturister, med innsmett av kronekurs, renteoppgang og prisøkning. Alle skal ned i forbruk og levestandard, softisen koster nesten hundre kroner og mange har ikke råd til å dra på ferie. Den nye fattigdommen som har spredt seg de siste årene har også ført til store kapasitetsproblemer for matsentralene landet rundt, og flere har måttet holde stengt i juli. Media har hatt lite fokus på dette.

For feminister er det alltid viktig å undersøke hvordan samfunnskriser og manglende fordeling slår ut kjønnsmessig. Statistisk sentralbyrå sorterer og regner, og produserer en imponerende mengde med statistikk. Men jeg finner ikke det jeg er ute ette, nemlig sortering på kjønn. Kvinner som kategori blir nevnt: Kvinner, unge voksne, arbeidsledige og lavt utdannede har høyere risiko for fattigdom eller sosial eksklusjon enn resten av befolkningen i EU (Eurostat 2014). Men ellers er gruppene som er fattige i SSB statistikk gjort underlig kjønnsløse. Eneforsørgere og minstepensjonister, uføre og deltidsarbeidene. Ofte sortert som lavtlønnede.

Forskningsstiftelsen FAFO publiserte i mars i år en rapport på oppdrag fra Frelsesarmeen, der de hadde kartlagt besøkende en bestemt dag i november 2022. Der framgår det at nesten to tredeler av de som mottar mathjelp er kvinner, og omtrent halvparten av mottakerne bor sammen med barn.

I Storbritannia har krisa det siste året vært helt grotesk. Unionen, som gjennom mange tiår har bygget ned velferdsstaten, har galopperende prisøkninger dyttet mange som tidligere kunne forsørge seg på egen inntekt over i fattigdom. Mens energiprisene har gått til himmels, øker antall på hjemløse og sultende i England.  Tenketanken Food Foundation publiserer stadig tall og statistikk. Rapportene er del av: State of Hunger, et stort forskningsprosjekt utført av Heriot-Watt University, som også er fortløpende. I mars i år kom tallene fra perioden 2022 – 2023, og de er alarmerende.

Sult og dyrtid er heller ikke kjønnsløst. Kvinner utgjør halvparten av befolkningen i Storbritannia, men 57 % av de som sulter. Kombinasjonen av etnisk- og kjønnsulikhet gjenspeiles i den langt høyere risikoen for sult blant minoritetskvinner (27 %) sammenlignet med majoritetskvinner (14 %). De siste årene har fattigdomsraten blant enslige foreldre (hvorav de aller fleste er kvinner) steget alarmerende, og vi ser dette gjenspeiles i matsentralene. Over hele Storbritannia utgjør enslige voksne som bor med barn 3 % av befolkningen, men de står for 11 % av de som sulter og en femtedel (20 %) av de som henvises til matsentralene.

Jeg har fulgt med på situasjonen og utviklingen i Storbritannia i mange år, men å se det som tall er likevel sjokkerende. For i Storbritannia teller de ikke antall fattige som en gruppe som har mindre tilgang til samfunnskontrakten, eller barn som ikke har fritidstilbud. Der teller de hvor mange som sulter. Og ifølge Food Foundation har antallet sultne barn doblet seg fra 2022 til 2023, tallet er nå nesten 4 millioner. Tallet på husholdninger som rapporter at de har sløyfet måltider, vært sultne eller gått en hel dag uten mat var i januar 22 %, mens det tilsvarende tallet i fjor var 12 %.

Det er nyttig å få tallfestet og bekreftet det alle i grunnen vet, eller burde vite. Slike fakta som at kvinner er mer sårbare enn menn, og derfor i flertall blant de fattige og sultne, i likhet med minoriteter og innvandrere, enslige forsørgere, barn og fattige eldre. Uansett hvilken klasse eller gruppering av disse du tilhører, er situasjonen verre for kvinnene enn for mennene i samme gruppe. For det er jo også noe vi egentlig vet; når regnestykket ikke går opp, får eller tar kvinnene salderingsposten. Og ettersom kvinnene oftest har ansvar og omsorg for barna, er det oftest kvinnene som sløyfer måltid og går sultne.

Arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen har satt ned et utvalg (ja da, enda et) som skal undersøke om vi i Norge også har utviklet grupper med såkalt «Working poor». Altså folk som er i arbeid, men som ikke får pengene til å strekke til. Med dyrtid og krise på leiemarkedet, har stadig flere fått problemer med å forsørge seg. Ifølge Persen, handler det mye om at vi trenger kunnskap for å kunne iverksette tiltak. Da må vi vite hva problemet er, omfanget av det og betydningen av å leve med vedvarende lave lønninger, uttalte Persen til Dagsavisen i mars i år. Jeg har et tips til ministeren: Send medlemmene av utvalget på studietur til England, der det å lage større forskjeller mellom folk og klasser, er en villet politikk. Så kan vi gjøre motsatt, og det haster.