Minister savnet

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 1. September 2023

Selvfølgelig har et av verdens mest likestilte land en likestillingsminister. Vi vet jo at likestilling ikke kommer av seg selv, at det har vært nødvendig med visjoner og svært konkrete politiske grep for å få til de store endringene i maktforhold og kjønnsroller som Norge har gjennomgått de siste 150 årene.

Men det var faktisk ikke før i 2006 at vi fikk et departement som hadde «likestilling» i tittelen, med dertil hørende statsrådsansvar. Fram til 2006 ble den offentlige likestillingspolitikken ivaretatt av sosialministeren eller familieministeren. 1900-tallets statsfeminisme, som ga kvinner og menn like rettigheter, som ga oss abortrettigheter og fødselspermisjon, som løftet overgrep og menns vold mot kvinner fra det private til et politisk saksfelt, for å nevne noe, ble gjennomført av kvinner og menn i embetsverket og politikken, fordi de tok ansvar, fordi de hadde visjoner om en mer rettferdig organisering av samfunnet. Likestillingspolitikk var ikke en uriaspost, men et felles løft for flere regjeringer, i samarbeid med kvinnebevegelsen.

I juni ble det visstnok utnevnt en ny Kultur- og likestillingsminister, etter at den forrige måtte gå av. Anette Trettebergstuen var en handlekraftig statsråd på kulturfeltet, og hun markerte seg særlig i LHBT+-saker og sørget for å øke allerede gode budsjetter til LHBT+-organisasjoner. Kjønnslikestilling holdt hun seg langt unna, og budsjettposten til kvinnepolitiske organisasjoner gir fortsatt ikke rom for en full stilling for verken Kvinnegruppa Ottar, Kvinnefronten eller Norsk kvinnesaksforening.

Den nye statsråden Lubna Jaffery er interessert i idrett har jeg forstått av presentasjonene jeg har lest i avisene, der hun uten unntak har blitt presentert som kulturminister. Har hun sagt et eneste ord om likestilling? Ikke som jeg har funnet i alle fall.

Det er i grunnen lenge siden vi har hatt en minister som har definert seg som likestillingsminister. Feltet har tydeligvis liten appell, men regjeringene mener tydeligvis at de må ha det med. Så ordet likestilling blir puttet inn som et ekstra honnørord i porteføljen. Før var området plassert i Barne-, familie- og likestillingsposen, nå er feltet skyflet over til kultur og idrett. Den siste likestillingsministeren som ble utfordret på sitt engasjement for likestillingssaken var Solveig Horne fra Frp, som i 2013 måtte parere med at hun var mest opptatt av «hverdagsfeminisme», noe vi forsto at iallfall ikke hadde plass i maktens korridorer.

Begynner du først å legge merke til det, er det påfallende alt det likestillingsministrene fra Støre-regjeringen ikke har uttalt seg om. Når Straffelovrådet i vinter foreslo å fjerne sexkjøpsloven og senke den seksuelle lavalderen, var det helt tyst. Vi får heller ingen uttalelser om hvordan lønnsoppgjørene kan styrke eller svekke likestillingen og arbeidsdelingen mellom kjønnene, eller om sykepleier- og lærermangel kan ha noe med kvinners dårlige arbeidsforhold å gjøre.

Det har riktignok blitt satt ned et mannsutvalg, som skal foreslå tiltak for å styrke likestillingen for menn.

Og er det virkelig mulig at en likestillingsminister kan forholde seg taus etter at NOVA 14.august la fram en rapport som viser at omfanget av seksuell vold mot unge gutter og særlig unge jenter har fordoblet seg fra 2015 til i dag?

Denne undersøkelsen er den siste i en lang rekke gjennom mange år, fra forskjellige aktører om samme tema, og de sier alle det samme. Den seksuelle volden øker, bruken av pornografi øker, og stadig flere barn blir dratt inn i den pornografiske virkeligheten. Både som konsumenter og som utøvere. Politiet advarte allerede i 2017 om at det blir stadig flere tilfeller av at barn voldtar barn, og forsterket advarselen under pandemien.

Den som har uttalt seg om den seksuelle volden er Barne- og familieminister Kjersti Toppe. Hun lover ingen konkrete tiltak, og understreker at de tar rapporten med seg i det videre arbeidet med å forebygge vold og overgrep blant unge. Hun viser også til at åtte departement samarbeider om en ny plan mot vold og overgrep som blir lagt fram denne høsten. Vi må jo nesten gå ut fra at Likestillingsdepartementet er innblandet i den planen, og at de lager en tiltaksplan mot vold også mot voksne kvinner, for hovedårsaken til de økte overgrepene mot tenåringsbarn, er ikke alder, men kjønn.    Skal regjeringen ta denne saken på alvor, må de ta tak der det svir, og det er farlig. Da må det bli sagt høyt at vi ikke er «i mål» med likestillingen, at dette er at arbeid som må prioriteres på nytt og på nytt.

Vi savner en likestillingsminister som tør å eie rollen, som bekymrer seg for at antallet kvinner på valglistene har gått ned, partiet Høyre er visst nede i 36 %, eller som undersøker hvordan det går med de enslige mødrene i kombinasjonen av dyrtid og skolestart. Dette krever ikke mye, og er vel en form for hverdagsfeminisme? Eller, hvis ministeren virkelig ville være dristig, og satt varige spor, kunne hun øke støtten til kvinneorganisasjonene. For vi må virkelig formulere spørsmålet om regjeringen Støre egentlig synes det er viktig med kvinner og likestilling. Det er virkelig på høy tid, for det vi har nå er en porno- og prostitusjonsindustri som groomer våre barn, opp imot en underfinansiert kvinnebevegelse og feige, delvis apatiske politikere. Det er på tide å ta grep, ellers blir det ikke siste gangen at tallene på overgrep dobler seg.