Ikke en salgsvare

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 8. Mars 2024

Jeg har gått noen runder med meg selv om hvordan jeg skulle skrive denne spalten, som skulle trykkes på selveste 8.mars! Skulle jeg skrive om betydningen av kvinnedagen, i dag og historisk? Tross alt, vi har mange kampsaker og paroler, og vi er ikke fornøyde med kvinnefrigjøringens framgang, verken i verden eller i fedrelandet. Eller skulle jeg heller skrive om de seirene vi har vunnet, og kvinnebevegelsens revolusjonerende kraft? Kvinnebevegelsen er blant de sosiale bevegelsene som har hatt aller størst politisk gjennomslag i tida etter andre verdenskrig. Og ser vi på de store linjene, fra den gangen for 100 år siden, da de fleste kvinner i verden ikke hadde rett til å bestemme over seg selv, ikke gifte seg uten samtykke, ikke lov til å skille seg, ikke kunne bestemme hvor mange barn de ville ha, ikke ha egne penger, rett og slett aldri ble myndige uansett hvor gamle de ble, er framgangen formidabel. Det er jo noe å feire, når vi går i store og små tog.

8.mars er først og fremst en kampdag der vi markerer styrke og krav, men det er jo en festdag også, i alle fall når den faller på en fredag.  Jeg bestemte meg for å holde en positiv tone, ikke irritere meg over menn som prøver å sette dagsorden og prege opptakten til kvinnedagen ved å kreve at deres utfordringer skal få større plass. Ikke nok en gang etterlyse den forvunnede likestillingsministeren, som verken har uttalt seg om bølgen av menns kvinnedrap eller hvordan abortnemndene virker inn på likestillingen. Jeg skulle ikke skrive om hvordan folkemordet i Gaza sier det meste om fattige kvinners og barns mangel på verdi i en verden dominert av det militærindustrielle kompleks. Nei, positiv vinkling var dagens mantra.

Men så hisset jeg meg opp igjen. Jeg kom over en handlingsplan som kom på slutten av fjoråret, og som hadde gått meg hus forbi. Handlingsplanen heter «En rettferdig verden er en likestilt verden. Handlingsplan for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2023–2030)» Handlingsplanen tar klare standpunkt om reproduktive rettigheter, særlig tilgangen til abort. Norges utenriksdepartement er også opptatt av vold mot kvinner, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og fattigdom, alt dette er bra ting.

Det som hisser meg opp, er det som ikke står. For Utenriksdepartementet har skrevet en hel handlingsplan uten å nevne prostitusjon eller sexindustrien med et eneste ord. Rapporten hadde en liten glipp, og nevnte ordet menneskehandel én gang, men det var neppe til å unngå når temaet var hvorfor kvinner i urfolksbefolkninger er ekstra utsatt og sårbare. Det som derimot får stor plass i handlingsplanen for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling, er lhbt+, som ble nevnt 22 ganger og skeiv (13 ganger). Lesbiske er kun nevnt én gang.

På denne dagen, på selveste 8.mars, må jeg altså bruke mine drøye 4000 tegn på å forklare byråkrater og politisk ledelse i Utenriksdepartementet at vi har noe som heter Kvinnebevegelsen. Og at de kvinneorganisasjonene som tilhører denne bevegelsen kan ganske mye om situasjonen for kvinner og likestilling i verdens land, derfor er vi blant annet opptatt av hvordan fattige og utsatte kvinner blir ofre for prostitusjonsindustrien. Kanskje særlig i fattige land. Det finnes bordeller i Bangladesh og India også, for de som tror at alle horekunder er vestlige.  

Derfor er vi samstemte i den organiserte kvinnebevegelsen om at sexkjøpsloven er et viktig grep, for å legge ansvaret for utnyttingen på menn som kjøper sex, og dermed utgjør et marked for kvinners kropper. Vi kan en hel del om surrogatiindustrien også, der fattige kvinner fungerer som rugekasser for menn i Vesten. Og vi vet at det står svært dårlig til med rettighetene til lesbiske kvinner globalt, fordi de også blir usynliggjort i sekkebetegnelsen lhbt+. Slike innspill kunne kvinneorganisasjonene ha gitt, hvis de som sysler med utenrikspolitikk hadde anerkjent vår innsikt og kompetanse.

Utenriksdepartementets usynliggjøring og forbigåelse av kvinnebevegelsen fører til en enorm blindflekk i handlingsplanen.  Kvinners krav kan ikke bare slås sammen i en sekk med alle som er undertrykt. Vi har særkrav, og behov for særegen beskyttelse. Slik UD har utformet handlingsplanen, gjør de en viktig del av kvinners problemer usynlige.

I dag tar den organiserte kvinnebevegelsen ansvar for demonstrasjoner og markeringer verden over. Vi går i tog mot alle utslag av kvinneundertrykking, urettferdighet og kjønnsmakt. Og for å synliggjøre kvinner og kvinners krav. Gratulerer med dagen til alle, vi har nok å gjøre.