Kvinners kamp
Kronikk av Åsta B. Håland i Klassekampen 24. November 2023
Alle vil ha fred, men når kriger bryter ut er det ikke alltid like lett å ta stilling. Både kvinnebevegelsen og den sosialistiske bevegelsen ble for eksempel splittet i spørsmålet om første verdenskrig. Den stolte britiske kvinnesaksfamilien Pankhurst tok hver sin vei, da mor Emmeline og datter Christabel mente det var viktig å støtte opp om britisk tropper. De aksjonerte ved å dele ut hvite fjær, som tegn på forakt og feighet, til unge menn som ikke ville ofre seg i skyttergravene. Mens søster Sylvia Pankhurst sto som en påle mot hele krigens vesen og resten av familien. De som gikk inn for pasifisme og nøytralitet overfor fascismen under andre verdenskrig, kom ikke like heldig ut av historien.
Under Israels pågående folkemord i Gaza, slipper heller ikke kvinnebevegelsen unna med å ønske oss fred, eller peke på at Hamas er en fiende av kvinners rettigheter. Feminister må ta stilling og være konsekvente mot Israels okkupasjon og landets nåværende massakre i Gaza. For å si det med den israelske veteranfeministen Hannah Safran: «Hvordan kan du be om frihet for deg selv hvis du ikke ber om det for andre mennesker?»
Da jeg var i Palestina i januar under den første intifadaen i 1989, var også Gaza blokkert, og det var heller ikke tillatt for utlendinger å besøke Vestbredden. Men vi kom oss inn dit likevel, og fikk et lite innblikk i hvordan det var å leve uten strøm, med lite mat og stengte butikker, og uten kontakt med omverdenen. Telefonlinjene var også utilgjengelig mesteparten av tiden vi var på Vestbredden. Temperaturen var omkring null grader, både ute og inne. Vi besøkte flyktningeleirer, sykehus og private hjem. Da jeg var tilbake i Norge igjen, skrev jeg min første bestilte kronikk, med den talende tittelen: De dreper barn.
Et av Israels mest vellykkede propagandaframstøt akkurat nå, er å nullstille historien ved Hamas sitt angrep på sivile israelere 7.oktober. Det er ingen tvil om at Hamas-krigere gjorde seg skyldige i grove krigsforbrytelser ved dette angrepet – det må fordømmes, og så langt som mulig straffeforfølges. Men dette er et spor Israel selv ikke kan følge – de har for lengst satt seg selv utenfor folkeretten, og er heller ikke medlem av den internasjonale straffedomstolen, ICC. De nektet da også ICC tilgang til Gaza.
Angrepet fra Hamas kom selvfølgelig ikke ut av det blå. I Gaza har befolkningen vært blokkert og isolert, utpint og bombet i generasjoner. På Vestbredden rår etnisk rensing og apartheid – en rå okkupasjon og en galopperende utbygging av israelske bosettere. Det virker som om en del aktører har glemt dette bakteppet når de hevder at Israel må ha en rett til å utrydde Hamas for å gjengjelde angrepet. Imens bomber Israel sykehus, skoler, sivile boliger, kolonner med flyktninger. I skrivende stund er det talt opp 6000 døde barn.
Vi kan ikke sette til side bakteppet – der Israels annektering og okkupasjon av palestinske områder og apartheidsregime overfor den arabiske befolkningen har fått pågå i årtier uten massiv internasjonal fordømmelse. Uansett et i og for seg forståelig ønske om å eliminere terror mot sivile i Israel, går folkemordet vi nå er vitne til langt ut over en okkupantstats rett til å forsvare seg. Det er krigsforbrytelser, og del av et for lengst påbegynt folkemord. Og vi må reagere, vi må vise solidaritet, vi må ut i gatene.
I morgen er det 25. november, den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Dagen markeres hvert år av kvinnebevegelsen over hele verden. Vi står sammen for å bekjempe all vold som rammer kvinner spesielt, fra den samfunnsmessige til den private; prostitusjon, mishandling, voldtekt og drap. Og mot den volden kvinner utsettes for av egne myndigheter, som i Iran og Afghanistan, eller i krig og konflikt.
I kriser, enten det er pandemi, økonomi, eller krig, forsterkes ulikheter, urettferdighet og maktstrukturer. I kriser og krig øker volden mot kvinner på alle nivå. Vi vet hva Hamas er, men det er israelske bomber som nå faller over Gaza. Kvinner i Gaza mangler mat, vann og helsehjelp, de ser barna sine dø og de mister slektninger som kan gi dem beskyttelse i et patriarkalsk og voldelig samfunn. I krig og konflikt fanges kvinnene i marginale og undertrykkende sosiale roller. Det er ikke mulig for kvinnene i Gaza å bekjempe Hamas, eller gjøre opprør mot trange kjønnsroller, så lenge okkupasjonen og blokaden fortsetter.