Ennå ikke myndig

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 22. desember 2023

Sist uke kom endelig abortutvalgets rapport, som inneholder en rekke anbefalinger og forslag til en helt ny lov. Utvalget mener at nemndsystemet innebærer en umyndiggjøring av kvinner og går inn for å styrke kvinners selvbestemmelse i abortavgjørelser. Utvalgets forslag til ny abortlov har et par dissenser, også kvinneorganisasjonenes syn er representert med en dissens, men flertallet i utvalget har tatt den gylne middelvei, og vil utvide grensen for selvbestemmelse fra 12 til 18 uker, men beholde nemdene for aborter som må tas etter uke 18, og for fosterantallsreduksjon. Til gjengjeld vil utvalget bedre tilgjengeligheten ved å gi adgang til å få abortpiller utenfor sykehus. 

Forslagene har så langt blitt tatt godt imot, både av opinionen, media og fagpersoner. På Stortinget er mottakelsen som forventet ganske blandet. Krf er selvsagt ikke fornøyde, de har jo nettopp forsont seg med selvbestemt abort til uke 12, som ble vedtatt i 1978. Sp slår også ring om 12 uker, og er beredt til å la regjeringspartner Ap, som har programfestet 18 uker, gå på et nederlag når saken skal stemmes over i Stortinget. Mens Rødt og SV i likhet med kvinnebevegelsen heller ikke er helt fornøyde. Vi vil ha full selvbestemmelse og at nemndene skal avskaffes.

Abortnemndene ble innført for at myndighetene skulle ha kontroll over kvinners reproduksjon. Nemdene uttrykker at samfunnet mener at kvinner ikke er helt voksne og ansvarlige nok selv. Den gamle abortloven er så åpenbart preget av et syn på kvinner som ikke helt til å stole på, og avspeiler tonen i abortkampen den gang da. Jeg husker argumentene og retorikken godt. Sodoma og Gomorra var omtrent fornavnene på den katastrofen som kom til å inntreffe dersom vi fikk bestemme selv. Antall aborter ville skyte i været, kvinner kom omtrent til å ta abort for moro skyld, bare fordi vi kunne, ikke fordi vi måtte, for å sitere en annen minister i denne regjeringen.

Når abortutvalget langt på vei er enige i kvinnebevegelsens beskrivelse av kvinnesynet som ligger til grunn for nemndene, er det skuffende at de likevel velger å opprettholde nemndsystemet etter uke 18. Årsaken til at full selvbestemt abort er så kontroversielt, er en merkelig bekymring for at kvinner da vil vente til siste øyeblikk med å bestemme seg om abort eller ikke, og at det derfor vil bli flere senaborter. All statistikk viser det motsatte, godt over 90 % av alle aborter blir utført i de første 8 ukene av graviditeten her i landet. Det er ganske åpenbart for de fleste gravide hva som gjør at de selv trenger en abort, og når avgjørelsen er tatt vil de gjerne få det gjort så fort som mulig.

I Norge i dag blir de veldig få abortene etter uke 18 utført etter legeanbefaling og nemndbehandling fram til uke 22, som er en juridisk bestemt grense for levedyktighet. Det er seint i svangerskapet, det er alle enige om, men nemdene er noe annet enn bekymring for menneskeverd. Nemndene er overformynderi. Vi mener at ingen skal ta avgjørelsen på vegne av kvinnen. Det er en vanskelig avgjørelse sies det, og det kan det sikkert være for noen, men den blir ikke lettere fordi noen andre enn deg selv settes som autoritet over deg.  I seg selv er det krenkende å bli umyndiggjort, og det er en stor belastning å vite at nemnda i ytterste konsekvens kan tvinge deg til å fullføre et svangerskap du ikke ønsker.

Forhistorien til abortutvalget er jo kjent. Det var da Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad skulle lage borgerlig flertallsregjering i 2019 at vår over førti år gamle abortlov kom under press. Kampen for loven hadde i sin tid vært så lang og hard, at ingen fram til dette hadde sett syn på å starte en ny kamp. Men etter at det åpenbarte seg et spill i kulissene i den borgerlige regjeringen, der Erna Solberg hestehandlet og sjonglerte med rettigheter og underparagrafer i abortloven, ble det åpenbart for oss at kunne de, så kan vi. Den nye kampen om full selvbestemt abort var i gang.

Verdens helseorganisasjon påpeker i sine retningslinjer at restriksjoner på hvor, når og hvordan aborter kan utføres, ikke fører til færre aborter, men til senere aborter, og økt fare for fysiske og psykiske skader. Selv om abortutvalget ikke turte å følge WHOs anbefalinger fullt ut og fortsatt vil beholde nemndene, kan det skje mye når dette nå skal diskuteres i de brede lag av befolkningen. Folk har en tendens til å mene at kvinner er myndige og beslutningsdyktige, og mange politikere har tidligere brent seg på å undervurdere oppslutningen om selvbestemt abort.