Noe er råttent…
Kronikk i Klassekampen 8.november 2021 av Asta B Håland
I Trondheim blir kampen mot sexindustrien satt et steg tilbake.
Den siste tiden har det blitt satt søkelys på arbeidsforholdene for unge kvinner i fiskeindustrien. Deres opplevelser av usynliggjøring, latterliggjøring og seksuell trakassering er ikke unik for fiskeindustrien, selv om det åpenbart er verre der enn mange andre steder Det er ikke alle som deler verdiene om likestilling og mangfold på arbeidsplassen. Mange støtter for eksempel en ideologi der det gjelder å være mest mulig for stripping, porno og avkledde kvinner, og mest mulig mot kvinnesaksgnål og feminisme. For såpass må en jo tåle. Avsløring av og protester mot seksuell utnytting blir ofte latterliggjort og bagatellisert. I verden, i Norge - og ikke minst i Trøndelag.
I 2016 oppsummerte jeg i denne spalten rettstvisten mellom strippeklubben Money talks og Sandnes kommune, der Sandnes kommune fikk medhold i å fortsette å nekte skjenkebevillingen til utesteder som arrangerte stripping, gjørmebryting og annen kvinnefornedrende «underholdning». Gulating lagmannsrett slo enstemmig fast at politikerne lokalt kan bestemme betingelsene for å få skjenkebevilling. Saken ble etter to rettsavgjørelser anket til Høyesterett som avslo å behandle saken, og avgjørelsen er dermed gjeldende rett, trodde mange.
Men ikke Trøndelag tingrett. I en dom fra 27.september i år, hevder tingretten at Trondheim by ikke har rett til å nekte strippeklubber skjenkebevilling. Kommuneadvokaten anbefalte å anke dommen, men formannskapet i byen vedtok at det vil de ikke gjøre. Kommunedirektøren, som jo er mest opptatt av penger, anbefalte å ikke anke og ga dermed flertallet i formannskapet et lite fikenblad å gjemme seg bak. Senterpartiet og Arbeiderpartiet stilte nemlig sine representanter fritt, det er et samvittighetsspørsmål må vite, å ta stilling til ankespørsmålet i en slik sak. Alle disse fristilte representantene, med Aps Julie Instad Hole som et hederlig unntak, stemte da også mot å anke saken, på tross av at det til og med står i samarbeidserklæringen for posisjonen at de ikke ønsker skjenking på strippeklubber.
Alkoholloven åpner for å nekte servering på ulike tilstelninger, bl.a. herunder ved idrettsarrangementer. At kommuner som ikke ønsker å koble sammen alkohol og stripping tøyer loven for langt, er derfor vanskelig å se. Roar Aas fra Ap mente det var en for stor økonomisk risiko å anke – noe som fremstår i et underlig lys hensett til dommen i Money talks-saken. Det er også alvorlig at en stor aktør som Trondheim kommune ikke tørr å slåss i retten for det de mener er rett, fordi det er en «for stor risiko». Hva skal vi da med et rettsvesen? Argumentasjonen mot anke lyser av stråmenn.
Tror jeg det er tilfeldig at nettopp Trondheim kommune er de som ikke tørr å ta opp kampen mot strippebransjen? Nei, dette skjer i en by og et fylke der metoo-sakene har stått i kø, ikke minst i AP og Senterpartiet. Det skjer i en by der strippeklubben Dreams har fått lært opp byens beboere i at kvinner er objekt for salg. Tord Lien, tidligere Frp-minister, nå leder for NHO i Trøndelag, uttalte i fjor og i år, at å ha strippeklubb er en berikelse for byen. Fellesforbundet i Trondheim protesterte på bystyrets opprinnelige skjenkenekt!
Åsmund Olavsen Vinje hevdet allerede i Ferdaminne 1860, at mennene i Sør- Trøndelag behandler kvinnene verre enn andre steder i landet. Noe som får meg til å undres over hvor lange røtter dette har.
Strippeklubber normaliserer seksuell utnyttelse av kvinner, og i tillegg stenger de deler av det offentlig rommet for alle oss som ikke aksepterer salg av mennesker som underholdning. Å slåss mot denne seksualisert undertrykkingen møter særlig motstand, og her må også arbeidet gjøres igjen og igjen. Ikke før tror vi at vi har oppnådd noen gjennomslag, så står tilbakeslagene i kø.
Det er lettere å ikke se, høre eller protestere. Det er lettere å late som om det ikke angår våre liv og våre valg. Men hvilken side vil Trondheim kommune stå på, kvinnenes eller sexindustriens?