Intet hørt, intet sett
Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 27. Desember 2024
Regjeringen Støre har servert en strøm av rapporter, strategier og handlingsplaner. Papirbunkene vokser, men handlingen uteblir. I begynnelsen av fjoråret fikk vi en utredning om seksuallovbrudd som ville skrote hele sexkjøpsloven, og uten et konkret forslag til en ny samtykkelov – til tross for at det var hele poenget med det utvalget. I januar 20024 fikk vi en rapport om kvinnehelse som flommer over av ord, men som knapt inneholder tiltak. På den andre siden har vi en rapport om voldtekt fra april i år, som faktisk har godt innhold, men den drukner i resten av regjeringens virvar av byråkrati og fravær av politisk mot. Etter rapporten fra voldtektsutvalget, hadde vi virkelig forventet et forslag om samtykkelov.
Regjeringens første strategi for likestilling mellom menn og kvinner, ble for eksempel lansert med stor fanfare, og med hele 11 statsråder som underskrivere 6. desember. Strategien er delt opp i seks hovedmål, økonomisk selvstendighet og et likestilt arbeidsliv, færre kjønnsdelte utdanningsvalg, et samfunn uten vold, voldtekt, seksuell trakassering og netthets, frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, bedre helse for kvinner og menn, og et godt virkemiddelapparat for kvinner og menn. Viktige områder, og ved første blikk virker strategien for likestilling som et godt gjennomarbeidet dokument. Men ved nærlesning vokser både misnøyen og mistanken.
Dokumentet nevner ikke ordet pornografi en eneste gang – selv om helsepersonell melder om jenter med kvelningsskader etter å ha sett farlige trender normalisert i porno. Voldtektsmottakene roper varsku om grovere overgrep, og Kripos peker på flere mindreårige overgripere. Alt dette kobles til pornografi og en giftig maskulinitet. Men i regjeringens strategidokumenter for likestilling? Intet hørt, intet sett, intet sagt. Og så lenge pornografi og pornokultur ikke eksisterer i denne virkeligheten som de forsøker å beskrive, så trenger ikke regjeringen forholde seg til forslaget om nettpornofilter heller. Myndighetene tar i liten grad innover seg hva voldelige menn medfører av problemer for kvinner og barn. I 2024 har rekordmange menn gjort seg ansvarlige for drap på sine partnere og familier. Vold, som et mannlig problem, er derfor noe vi må ta på alvor.
Det er klart jeg forstår hvorfor emnene og ordene blir unngått. Porno bygger opp under menns forventinger om å dominere, hvordan kvinnelige ofre seksualiseres i media, hvordan fordelingen av makt og ressurser til menn i vårt samfunn gjør at menn tar sine privilegier for gitt. Pornografien oppfordrer til overgrep og drap, men blir det satt på trykk, blir det i alle fall bråk. Noen kunne jo få ideen om at alle de selverklærte feministene i statsapparat og regjeringen faktisk mente noe med det, og aktet å foreta seg noe drastisk.
Det er dyrt med vold og overgrep, både direkte i medisinsk behandling av skader og traumer, eller mer indirekte gjennom alle ressursene som blir brukt for å tøyle og kontrollere menns vold og utagering. Voldtektsutvalgets rapport viser at vold og overgrep koster samfunnet svimlende 92,7 milliarder kroner i året. Likevel virker det nærmest umulig å få en domfellelse for voldtekt i Norge. Kvinners rettsvern er på bunn, noe som ikke blir problematisert i strategien, regjeringen prioriterer heller å utrede menns likestillingsutfordringer.
Det er klart vi skal diskutere menns problemer. Men hvorfor står menn fortsatt øverst på agendaen i en tid hvor kvinner fortsatt betaler prisen for en skjev maktbalanse? Når vold, overgrep og drap på kvinner og barn utføres av menn som ikke tøyles, og samfunnet aksepterer det som et nødvendig onde?
Denne regjeringen skal huskes for høye strømpriser og dårlige meningsmålinger – og, i alle fall for min del, for en politisk stil som er så tannløs at den kunne vært diskutert over desserten på et hvilket som helst dannet middagsbord. Her er det ikke blod, svette eller risiko. Bare rapporter som unngår alt som kunne laget støy.
Det er bevisst gjort, og det er godt gjort, om målet var å gli gjennom Stortinget uten trøbbel. Men det er ikke godt nok. Ikke når vold og overgrep øker, ikke når rettstilstanden for kvinner forvitrer, ikke når vi snart er ferdige med et år med rekordmange drepte kvinner og barn. og ikke når vi lever i et samfunn der makten fremdeles ligger i menns hender.
Denne regjeringen går utenom, som bøygen sa. Resultatet? Massevis av ord. Ingen handling. Og volden og tilbakeslaget for likestillingen, som foregår over hele verden, vil fortsette å øke, også her i landet.
