Må pillen sukres?

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 13. September 2024

Regjeringens forslag til ny abortlov har møtt mye kritikk fra både tilhengere og motstandere av selvbestemt abort. Forslaget som ligger i Stortinget nå, skal utvide kvinners rett til selvbestemmelse fra 12 til 18 uker, slik de har hatt det i Sverige siden 1970-tallet uten store vanskeligheter. Hvis forslaget blir vedtatt, vil omtrent 600 kvinner årlig slippe å møte i nemnd etter at det er oppdaget avvik ved fosteret eller det av andre årsaker er uforsvarlig å fortsette svangerskapet. Dette er et framskritt, selv om kvinnebevegelsen gjennom mange år har løftet fram kravet om å avskaffe abortnemndene helt, og la kvinnene bestemme selv.

Også andre grep i lovforslaget vil bringe verden framover, som å styrke retten til og tilbudet om veiledning, informasjon og oppfølgning i forbindelse med abort. Vel å merke så lenge dette ikke blir gjort obligatorisk.

Den gamle loven om selvbestemt abort, ble vedtatt i 1978. Fordi motstanden den gang var så stor, var et av grepene at helsepersonell skulle få rett til å reservere seg mot å foreta abortinngrep. Jeg husker godt dagene da abortloven ble vedtatt. Vi hadde mislyktes tre år tidligere, da Ottar Hauglin fra SV fikk samvittighetskvaler og sviktet partiprogram, valgløfter og kvinnene og stemte mot et tilsvarende forslag. Så i juni 1978 holdt vi pusten, krysset fingre og tær og holdt oss i nærheten av radioen hele dagen. Og vi vant! Men loven skapte mye støy i mange år, med demonstrasjoner på gynekologiske avdelinger, avskalling i den Norske kirke og protestbrev med blod og dukker av blodige fostre til både kongehus og det norske Stortinget. Demonstrasjonene som gikk mot den norske «fosterdrapsloven» var store, og vi ser også nå at abortmotstanderne mobiliserer mot det nye lovforslaget. Abort er og blir et betent politisk tema.

Forslaget om å styrke selvbestemmelsen til uke 18 blir sikkert vedtatt. Spenningen ligger i hvor stort flertall den nye loven vil få, om noen av detaljene vil bli endret før avstemningen, og hvordan folkemeningen gjenspeiles i vårt representative demokrati. De fleste i Norge mener at loven fra 1978 er for restriktiv, for formyndersk og rett og slett trenger å moderniseres. Og da bør det synet gjenspeiles i vedtaket på Stortinget.

For oss som har vært aktive i debatten og skrevet artikler og demonstrert, gjelder det å bevare et positivt sinn, tenker jeg når jeg leser lovforslaget. For når du går ned i detaljene merker i alle fall jeg at jeg blir sur, det er som kjent i detaljene at djevelen gjemmer seg, og i lovforslaget er denne versjonen av djevelen veldig kjent.  

At forslaget innebærer at abortnemndene skal bestå etter uke 18, er velkjent for de fleste. De nye nemndene skal endres litt på, blant annet få inn en jurist i tillegg til lege(r). Det står ingenting i lovforslaget om hva juristen rolle skal være, men til media uttaler helseminister Vestre at juristen skal ivareta den abortsøkende kvinnens rettsikkerhet. Vel, dette er en viktig detalj, som vi må få se svart på hvitt i lovtekst eller stortingsbehandling.  

Den første paragrafen slår nemlig fast at samtidig som loven skal sikre kvinners selvbestemmelse, skal den også «sikre respekten for det ufødte liv». En formulering som ikke er konsistent med en lov som skal sikre kvinners rettigheter og selvbestemmelse. Som viser forslagsstillernes tvil om kvinners evne til å ta etiske og moralske valg på egen hånd.

 Det er derfor fort gjort å mistenke at juristens oppgave er å ivareta «respekten for det ufødte liv», altså være fosterets advokat og beskyttelse mot en moralsk forkvaklet kvinnes etiske valg.

Forslaget innebærer også å lovfeste et absolutt forbud mot abort etter uke 22, med mindre det er åpenbart at fosteret vil dø under svangerskapet eller umiddelbart etter fødsel, eller det er akutt fare for kvinnens liv. De som skal behandle og stemme over lovforslaget må også ta inn over seg at det finnes andre tungtveiende grunner til at abort etter uke 22 kan være nødvendig, og ikke avskjære muligheten til å gi forsvarlig helsehjelp i disse tilfellene.

Det er også oppsiktsvekkende at forslaget vil videreføre helsepersonells rett til å reservere seg mot å delta i abort. Det er uhørt at abortsøkende kvinner er de eneste pasientene helsepersonell kan nekte å hjelpe. Og denne gangen er det ikke fordi motstanden i befolkningen er så stor at pillen må sukres.

 I bunn og grunn er det samme tankegods som ligger til grunn for forslaget til ny abortlov som har fulgt oss siden tidenes morgen: Kvinner er rett og slett ikke til å stole på, når beslutninger er etisk vanskelige, trenger vi noen som kan ta beslutningen for oss. For hva er ellers hensikten med nemnder, reservasjonsrett, eller jurister?