Mørk markering
Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 22. November 2024
På mandag er det 25. november, utnevnt av FN til den internasjonale dagen for bekjempelse av vold mot kvinner. En viktig dag som vil bli markert av kvinnebevegelsen over hele verden. Vi skal ut på gatene og protestere mot de deprimerende tallene. Vi vet at menns vold mot kvinner foregår overalt, at mange blir drept, at det ikke hjelper å holde seg hjemme, for veldig mange kvinner er ikke trygge i sitt eget hjem. Partnerdrap utgjør 33 % av alle drap i Norge. Globalt er tallet nærmere 40 %. Voldtektstallene er også store, Ifølge Voldtektsutvalget (NOU 2024: 4), oppgir 1 av 5 kvinner i 2023 at de har opplevd voldtekt minst en gang. FN-sambandet rapporter om at 1 av 3 kvinner og jenter blir utsatt for fysisk eller seksuell vold minst én gang i løpet av livet. I tillegg kommer sexindustrien og æresvolden, der kvinner utgjør de klart fleste ofrene.
Menns vold mot kvinner har store omkostninger. Kvinner som er utsatt for vold blir traumatisert, de har gjerne problemer med å holde seg i jobb, og en del får ikke lov til å jobbe av partner som en del av den sosiale kontrollen de blir utsatt for. Menns vold fører til økte utgifter til helsevesen, redusert produktivitet, økt sykefravær, og økt belastning på sosiale og juridiske tjenester. Ifølge Verdensbanken er vold mot kvinner et så stort problem at det utgjør en global helsetrussel på linje med HIV/AIDS og kreft.
En av de viktigste bortforklaringene eller begrunnelse av kvinners manglende rettigheter og pålagte begrensinger, er at kvinner og jenter er sårbare og trenger mer beskyttelse enn gutter og menn. Ideologien har vært, og er, gjeldende over hele verden, og ses i sin mest groteske form i Afghanistan der det meste nå er forbudt for kvinner. I andre land kan patriarkatet oppleves og praktiseres «mildere». Selv om kvinner også i våre land, blir voldtatt, mishandlet og drept, blir vi ikke giftet bort mens vi fremdeles er barn, steinet til døde eller utestengt fra alt arbeidsliv og all utdanning etter at vi har blitt 12 år.
Det er et stort paradoks, denne påståtte beskyttelsen, all den tid kvinner stadig er i flertall av ofre, enten dette gjelder seksuelle overgrep, mishandling eller krig. I en FN-rapport som ble offentligjort 8.november, sier organisasjonen at de har verifisert at nesten 70 prosent av de drepte menneskene på Gazastripen, er kvinner og barn. Samtidig skal vi ikke underslå at menns vold i stor grad også rammer menn. Våpenindustrien har gode dager for tida, og bombene virker: Mennesker blir drept i hopetall. Jeg tenker daglig på alle de guttene og mennene som blir kommandert ut i skyttergravene. Kapitalismen er et grusomt system, som med jevne mellomrom ofrer millioner av mennesker på verdens slagmarker for å «rette opp» ubalansen i markeder og innflytelser.
Samtidig øker det politiske skillet mellom kvinner og menn, først og fremst fordi menn i hopetall trekkes mot høyresida.
Et par uker før valget i USA, viste en meningsmåling at nesten halvparten av norske unge gutter og menn fra 15 til 29 år ville stemt på Donald Trump. Og vi kvepper til, selv vi som vet mye om kvinneforakten og kvinnehatet, med mishandling, voldtekt og kvinnedrap som synlige størrelser. Gjennom mange år har vi sett en ungdomskultur, der kvinneforakten gir seg uttrykk i nedverdigende russelåter og russebusser, og de mange voldtektene av unge jenter. Vi har fått med oss fenomenet Andrew Tate sin popularitet hos unge menn, der livsstilen han promoterer med pornografi, raske biler, kvinneforakt og et enormt materielt forbruk har tydelig klangbunn i den yngre mannlige befolkningen. Det store politiske skillet mellom kvinner og menn som det blir rapport om fra USA etter årets valg, er absolutt ikke noe nytt. Men prognosen er dårlig, det går liksom i feil retning, alt sammen på en gang.
Kanskje er forklaringen på dette så enkel som at de fleste stemmer etter egne interesser, der bompenger og inntektsskatt for noen er blant de viktigste kriteriene for stemmegivningen. Kanskje er forklaringen den at kvinner og menn har forskjellige erfaringer, at vi rett og slett lever ganske forskjellige liv. Alle kvinner lever med erkjennelsen om at vi som kvinner er sårbare for vold, og at dette er noe som kan ramme oss. På tross av at vold mot kvinner er et samfunnsproblem, og at det er flest menn som står for voldsutførelsen, vil markeringen jeg skal delta i på mandag bli en kvinnedominert forsamling. Pluss noen få menn.
